"Vente å sjå"

– Du kommer til å få en etterreaksjon, sa mannen i ambulansen. Kanskje er det den som kommer nå.

I skumringen

Det siste jeg husker var den store kroppen som bykset frem foran billyktene mine. Det var ikke lite  trafikk, men heller ikke mye. Ikke akkurat da. Det var i skumringen, rundt kl. 16:00 i går ettermiddag. Jeg hadde fredagsrushen fra Oslo i hælene, men bak meg var det ingen biler. Av motgående trafikk heller lite. Plutselig kommer den farende fra venstre. 

Jeg sto på bremsen. Det hjalp ikke. Elgen kom seg ikke over veien i tide. I stedet havnet den på panseret mitt, smadret frontruta, fortsatte videre ned i veigrøfta og ble liggende. I sjokk, vil jeg tro. 

Jeg kjørte de siste meterne ned til en avkjøring. Parkerte. Gikk ut av bilen. Det var allerede blitt oppstandelse på veien. En bil med yngre folk hadde stoppet midt i motgående veibane. De sprang ut av bilen. Ville hjelpe. Jeg betakket meg. Sa det gikk fint. Kjente meg litt brydd, på samme måte som når du sklir på holka i alles påsyn og ikke vil være ved det.

Elgen lå i grøfta. Kikket bort på meg. Ingen gevir. Kan hende det reddet meg. Ku eller kalv? Jeg aner ikke. Den lå der med ørene rett til værs og førsøkte å reise seg hver gang noen nærmet seg, men bakbeina ville ikke lystre.

110, 112, 113?

En fyr snakker til meg. Jeg spør ham om hvilket nummer jeg skal ringe. Han foreslår 110. Jeg skjelver på hånden. Først trykke kode, så slå nummer. Jeg forstår ikke rekkefølgen. Det krøller seg til. Helvetes telefon. Den unge mannen vil også ringe, men er temmelig forvirret, han også. De andre i følget hans har kommet ut av bilen sin. Elgen prøver å reise seg. Vil bort, inn i skogen sin, inn til trærne som kan beskytte den. Det blir mer kaos på veien. Biler saktner farten. Noen stopper helt opp. Men mer dramatikk blir det når ambulansen fra Røde Kors også tilfeldig dukker opp på vei sydover. De stopper. 

De har blå lys. To karer hopper ut av bilen. Den ene av dem begynner straks å dirigere trafikken, den andre kommer bort til meg. Elgen ligger der stadig vekk. Ser seg rundt. Jeg kan se pusten. 

Ambulansemannen spør hvordan jeg kjenner meg. Om jeg er skadet. Jeg avfeier ham. Ingen skade, bare litt skjelven på hånden. Han snakker tålmodig med meg. Hensynsfullt. Jeg får liv i telefonen mens jeg snakker med ham. Får varslet viltnemda og etter hvert også NAFs veitjeneste. Visstnok også politiet via viltnemda. Jeg aner ikke. 

Så ringer jeg til Ketil som jeg er på vei til. Forteller at jeg har kjørt på en elg, ku eller en kalv. Jeg vet det ikke så nøye. Bilen kan ikke kjøres videre. Jeg høres kjekk ut i stemmen, tror jeg. Snakker som om det bare gjelder en liten forsinkelse. At han må vente noen minutter med å sette over potetene. Han sier han skal komme. 

Ambulansemannen ber meg sette meg inn i bilen deres. Det er kuldegrader, men der inne er det varmt. – Vondt i hodet? Nakken? – Nei, sier jeg. Ikke vondt noe sted. Kanskje litt svimmel. 

Han ber om å få sjekke meg. Måler blodtrykket. Det er litt høyt. 

– Beveg hodet, sier han. Jeg vrir og nikker på det. Han kjenner på nakken min. Etterspør igjen smerte. Så trykker han på bryst og mage. – Ikke vondt? Jeg rister benektende på hodet. Ikke vondt noe sted. Helt sant. Jeg fortsetter å trykke på telefonen. Jeg vet egentlig ikke hvem jeg forsøker å nå. Frenetisk trykking. Men det spiller ingen rolle. Jeg får det likevel ikke til.

– Ta av deg jakke og genser, sier han. Han vil forsikre seg om at jeg ikke er skadet. Han knepper opp skjorten min. Trykker og spør. Jeg bedyrer at det ikke er noe galt. Sier at jeg har hatt englevakt. 

Han prøver å kneppe igjen skjorten min, men er like ubehjelpelig som jeg selv. Med engangshansker faller selv det enkleste gjøremål vanskelig. Han sier han vil ta en telefon. Konferere med kolleger. Jeg sitter der. Tiden går. Jeg ser bilene passere. Viltnemda kommer. Veitjenesten kommer. Ketil kommer. Ambulansemannen kommer inn i bilen igjen. Spør om jeg ønsker å oppsøke legevakten på Gjøvik. 

Jeg rister kjekt på hodet. Jeg er i fin form. Litt forvirret, kanskje. Det er det hele. Litt skjelven også. Enda en gang ler jeg det hele bort. Kikker bort på bilen min og gjentar det med englevakt. Og jeg vet at jeg har rett. Hva om jeg hadde hatt en trailer bak meg? Eller hadde havnet i motgående kjørebane? Eller at det hadde vært en elg med gevir? Eller at beina hadde truffet meg gjennom vinduet? Eller at alle brettene med glassflasker i bagasjerommet hadde kommet susende bakfra?

Jeg kom pent fra det, som det heter. Bilen er vrak. Elgen måte bøte med livet. Men jeg er uten en skramme. 

Men er dette hele historien? Neppe. Det er slik jeg husker den nå i ettertid. Den er et forfjamset inntrykk, allerede litt redigert. For eksempel har jeg utelatt at jeg måtte rygge bilen til siden for å slippe frem andre.

Englehår

Da jeg tok grunnfag i nordisk arkeologi på 1980-tallet delte jeg lesesalsplass med en voksen dame med friår fra jobb og familie. Hun kom fra Trondheim og het Anne-Marie. Vi ble perlevenner og så komikken i de samme tingene. Jeg aner ikke om hun lever lenger. Vi har ikke hatt kontakt på mer enn  30 år. Minst. Men hun sa en gang til meg at jeg var født med "englehår". Med det mente hun flaks. At jeg alltid landet med beina først. 

"Vente å sjå"

Kan hende hadde hun rett, men min tanke nå i etterkant er likevel en helt annen. At jeg aldri skal vente med å gjøre de tingene jeg vil eller brenner for. At jeg aldri skal leve livet etter andres smak og mening. At jeg ikke skal vente å se, eller "vente å sjå". For er det noe jeg er oppvokst med, som preget hele min barndom og oppvekst, så var det at vi aldri skulle gjøre noe overilt, aldri bevege oss utenfor den opptrukne linje, aldri stikke hodet frem eller risikere noe.

Min tid på jorden

Det er her Nordengen kommer inn. Byggeriet mitt handler ikke bare om frihet og skaperglede, men like mye om å realisere livet selv. Jeg skal gjennomføre planene til huset står der. Fiks ferdig. Hver time teller. Hver dag dag er viktig. 

Jeg har alltid lurt på hva som er et menneskes siste tanke. Hva skjer når du ser døden rett i øynene? 

Nå vet jeg det. Det er ingen siste tanke. Du er ikke til stede når det smeller. Du husker før og etter, men ikke selve øyeblikket. 

Og livet? Det er summen av alle øyeblikkene du overlever.

Men ett av dem vil alltid være det siste.