Tre benker
– Jeg vil gjerne bevare dem. De har alltid vært her på gården. Det var det hun sa, Berit Raadim.
Benker og bord
En av de tingene jeg driver med er reproduksjon og restaurering av klassiske norske hagemøbler i tre. Det kan være modeller jeg selv finner eller blir tipset om. Eller møbler som folk leverer inn til kopiering eller reparasjon. Jeg samarbeider med Thomas som er møbelsnekker og Per Anders som er en trollmann når det kommer til maling og fargeundersøkelser. Produksjonen skjer lokalt på Hedemarken.
 |
| Vi er mye rundt på oppdrag. Når det kommer til farger og maling er det ofte Per Anders jeg tyr til |
Ring, ring
Den historien jeg skal fortelle nå startet så smått høsten 2020. Berit ringte meg. Lurte på om jeg kunne se på noen gamle benker hun hadde stående. De var dårlige, sa hun. Men kunne de likevel berges?
La oss skru tiden ett år frem.
 |
| Gamle norske hagemøbler, hva er egentlig det? i 2010 var det ikke klassiske norske tremøbler å få tak i. Det var da Disen Kolonial tremøbler oppsto. Her en original fra Stange. |
En dag i oktober
Det er den 13. oktober 2021. Det er både en merkedag og en vanlig dag. Merkedag fordi benkene omsider er ferdige. Kopiert etter beste skjønn og malt opp i sin opprinnelige farge. De er nesten signalgule. Voldsomt, tenker du? Enig! Helt til du ser dem i virkeligheten og mot det grønne. Da fungerer fargen fenomenalt. Du ser dem med en gang. De fanger blikket ditt. Binder det fast. Trekker deg mot seg.
 |
| Benkene fylte en hel bil. Ytterst sto originalene som ble returnert sammen med de nye kopiene. |
Med budbil
Vi sender dem med budbil fra verkstedet i Stange til Vang ved Hamar. Ikke lange biten på kartet, men det gjelder å unngå humpete bygdeveier. Benkene er nymalte og enda ikke ferdig herdet. På tunet venter Berit og ektemannen Bjørn. Spent. Kanskje litt utålmodig også, hvem vet? Hun leverte tre benker og får seks i retur. Originaler og kopier, tre av hver.
 |
| Benkene er klare til transport. Tre strøk med linoljemaling. Gulfargen forsvinner litt i lyset når jeg fotograferer dem. |
Én for en
Én for en bæres benkene inn på låven. Hun er begeistret. Det spiller ingen rolle at benkene er kopier av de originale. De ser like ut. Dessuten er de overraskende gode å sitte på. Hun prøvesitter dem. Lar hånden stryke over sete og rygg. – Kjernevirke av furu, sier jeg. – Vi har erstattet spiker med sporskruer og gamle gulvbord med skikkelig materialer i setene. Dessuten forsterket understellet og fargeundersøkt dem. Deretter malt kopiene med tre strøk spesialblandet linoljemaling. – De kommer til å vare i hundre år om du lagrer dem innendørs om vinteren. Og passer på at de ikke blir stående å trekke fuktighet om sommeren, sier jeg.
 |
| Benket rundt bordet sitter de en sensommerdag på 1970-tallet. Runde bord skaper alltid god stemning. Også utendørs. |
Historien
Hun hadde sendt meg et fotografi for en tid tilbake. Det må være tatt en gang på 1970-tallet. Eller kanskje noen år senere. Det viser et kaffebord og mange mennesker i et syrinlysthus. De sitter tett i tett i en krans rundt bordet. Jeg teller ti stykker, men de må ha vært enda flere av dem. Jeg tipper tretten til bords. Om jeg regner inn i de herreløse kaffekoppene nærmest fotografen.
 |
| – Om vinteren må benkene stå tørt under tak, sier jeg.– Men grus under bena er perfekt. |
Bursdag?
Det var sommer da bildet ble tatt, men kanskje var den litt på hell. Mellom syrinbuskene skimter jeg i alle fall en gul åker. De fleste gjestene har på seg langermet tøy og de eldre mennene slips og jakke. En bursdag? Vanskelig å si. Men det er slike anledninger Berit husker benkene fra.
 |
| Det kan være rene tilfeldigheter at hagebenker blir med på et fotografi. Men i ettertid er det en verdifull kilde når vi skal repaere eller rekonstruere. |
Kringle
Midt på bordet står et fat med en nybakt kringle. Fremdeles urørt og kanskje har den enda litt av ovnsvarmen i seg. Det finnes mange slags kringler. Kokebokforfatterinnen Mina Thiis hadde oppskrifter på "Kringle med bakepulver", "Hverdagskringle", "Karvekringle" og "Wienerkringle".
 |
| Mina Thiis ramser opp kringler du kan servere til hverdag og fest, ved kjøkkenbord og kaffebord. |
Men denne er kanskje bakt etter Henriette Schønberg Erkens anvisninger. Hun bodde på gården Dystingbo like i nærheten. I hennes Stor Kokebok kunne du velge mellom "Kringle med bakepulver" eller "Kringle med fyll". Jeg antar at den på bordet er med fyll. De eldre damene som sitter så pyntet og fine på bildet hadde nok god greie på fru Schønberg Erken. Noen av dem hadde kanskje kjent henne personlig også. Henriette døde i 1953 og en gang visste alle hvem hun var.
 |
| Berit Raadim |
Benker
Den røde duken med de hvite bombene står i fin kontrast til de gule benkene. Ryggen på en av dem er tydelig til venstre i bildet. Ryggen har spiler og ellers funksjonalismens enkle uttrykk. De er ikke rette som hagebenker flest, men følger den runde bordkanten. Du ser det sikkert ikke, men det er tre stykker av dem. Utvilsomt snekret lokalt. Men er de gode å sitte på? Det er vanskelig å avgjøre ut fra fotografiene.
 |
| Bordplaten lyver ikke. Tydelige spor etter kuler og militære øvelser. |
Ofte kan det være steinbord i slike lysthus, men ikke her. – Det er en skyteskive i støpejern, sier Berit. – Fra en tidligere ekserserplass i nærheten. Og ganske riktig, når du ser nærmere etter er det spor etter kuler i jernet. I tillegg er fine sirkler preget inn i platen. Den er gammel og jeg har aldri sett maken. Ikke Berit heller.
I lysthuset er det grus. – Det er bra for bena til de nye benkene, sier jeg. Det verste er om de blir stående i fuktig gress.
 |
| Joda, de hang sammen fremdeles, men tilstanden var kritisk og de var tidligere forsøkt reparert i flere omganger. |
Men tilbake til bildet: Kanskje var benkene reparert allerede den gangen. Det er ikke mulig å avgjøre. Men når jeg dukket opp flere tiår senere, var de alle fall forsøkt lappet på. Etter beste evne, som det heter. Men alderen hadde likevel innhentet dem. Råteskadene også. Understellet var lealaust. De midterste bakbeina hang og slang. Ryggene var gebrekkelige. Da jeg så dem første gang høsten 2020 tvilte jeg på at det var regningssvarende å reparere, men sa at jeg skulle la Thomas (snekker) avgjøre hva som var mulig. Jeg tok noen bilder av dem. Så kom vinteren.
 |
| Våningshuset sett fra hagen. Støpejernsbenkene kan komme fra Aadals Bruk i Løten som brant ned og opphørte i desember 1928. |
Lovisenberg gård utenfor Hamar. Det er der disse benkene finnes. Tunet kneiser på en kalksteinsrygg i åkerlandskapet. Hovedbygningen er 1800-talls, reist omtrent samtidig med at Herman Anker bygget Sagatun Folkehøiskole på Hamar, landets første. Sveitserstilen var fremskrittets og modernitetens arkitektur og kom til å prege mange landbruksbygninger i området. Men på 1930-tallet ble huset grundig modernisert utvendig. Da var snekkergleden blitt et fyord. Noen av interiørene fikk også en ansiktsløftning.
 |
| Høsten har innhentet hagen, men fremdeles blomstrer det i bedene på Lovisenberg. |
Singelganger og staudebed
Hageanlegget her er et kapittel for seg. Det er solrikt og vender mot sørvest. Hagen ble modernisert samtidig med huset og det var mormoren som fikk anlagt staudebedene som kanter singelgangen nedover mot åkerreina. Ellers står det noen epletrær hist og her og mot øst ser du store løvtrær som skjermer mot driftsbygningene. Rundellen er nok likevel det du legger først og best merke til. Og de gamle støpejernsbenkene. Men også syrinlysthuset i skråningen vest for våningshuset der de nye benkene snart skal stå.
|
| Foreløpig står bordet alene i lysthuset, men til neste år er det igjen duket for kaffeslabberas. |
Kaktus og palmer
Hagekulturen sto en gang sterkt på Hedemarken. Gamle fotografier forteller om parkanlegg med egne drivhus, imponerende teppebed og eksotiske vekster. Kaktusbedet på Sælid gård i Vang var kjent over hele landet. Hver vår ble kaktusene dandert i rundellen foran hovedinngangen. Det var en severdighet som datidens reisehåndbøker gjorde et nummer av.
 |
| Per Anders i Tradisjonsmaling er den som utfører fargeundersøkelsene og blander opp malingen for meg. |
 |
| Det ble gult. Skikkelig gult. Men mot det grønne lyser fargen opp. |
Snekkerens blikk
Det var i juni 2021 vi hentet de tre benkene og kjørte dem til verkstedet. Thomas så på dem. Reparere? Han ristet på hodet. Tilstanden var kritisk. og jo mer han studerte dem, jo flere skavanker fant han.
 |
| Nøyaktighet er håndverkerens adelsmerke. |
Skulle benkene repareres, ville det langt overstige prisen av å produsere nye kopier. Reparasjonene hadde gjort vondt verre og en reparasjon ville kreve både demontering og omfattende utskifting. Kunne det bli bra? Han tvilte.
Til Berit anbefalte vi nye kopier.
Nøyaktighet
Jeg spør Thomas hva han tenker rundt akkurat dette oppdraget. Er det krevende?
 |
| At møblene lages lokalt betyr at kunnskapen blir værende der den hører hjemme. |
 |
| Hvor mange arbeidsoperasjoner gjemmer seg i en benk? Hvor mye verktøy trenger du? |
 |
| Håndverk handler også om alt du ikke ser, slik som regnestykkene til Thomas |
– Tja, middels utfordrende, svarer han.– Alt som involverer sirkler og buer krever ekstra presisjon, både i beregning og i utførelse. Men kanskje desto mer givende for en håndverker. Ryggbuen består av seks segmenter á ca 65 cm limt i overlappende lag. Disse små buene har en indre og ytre radius som må stemme akkurat med den store buen, samt møtes i riktig vinkel. Rygg og sete ble frest på mal. Ryggspilene er tappet inn for hånd med lockbeitel. Notatboken hans er full av formler og regnestykker.
 |
| Berit og Bjørn prøvesitter benkene. Forsiktig til å begynne med. Og de fungerer som de skal. – Jeg sitter ganske godt i dem, faktisk, ser hun. |
– Jeg har aldri sett dem andre steder, sier Berit.
– Ikke vi heller, svarer jeg.
– Ingen i nærheten av disse.
 |
| Det siste som skjer er at vi monterer møbelskiltene. To stifter, så er benkene på plass hos ny eier. |