Møte ved en milepæl
Helt i min ånd, tenker jeg. Det er 16. november og avtalen med arkitekt Geir Dingstad er endelig blitt noe av. Du vet, forkjølelsen herjer byen og landet om dagen.
Byens første
Han bor i en funkisgård. – Byens første, sier han. Tegnet av arkitektene Arne Korsmo og Sverre Aasland i fellesskap på slutten av 1920-tallet. Det var før alle bygningsdetaljene var kommet på plass. Dørvriderne i leiligheten for eksempel, henger derfor igjen i nyklassisismen. Det er en overgangsgård, et varsel om at arkitekturen var på vei over fra en periode til en annen.
Jeg er sikker på at folk den gang mente at gården han bor i var stygg. Folk mener gjerne det når ny arkitektur introduseres. Jeg vokste opp ved Arktims atriumshus i Furubergvegen på Hamar. – Huff, sa folk da de ble oppført på 1960-tallet. – Ingen kan bo slik? Nei, noe så fælt!
 |
| Dingstad har kjøkkeninnredning fra den gang gården var ny. Plassbygd, slik de gjerne var i den tiden. Fremdeles rives slike innredninger ut med liv og lyst, og snart er det ingen tilbake. Men han har sin og jeg har min. Samt to til på lager. |
I dag er husrekken i Furubergvegen typisk nok blitt ikonisk. Når et hus en sjelden gang kommer for salg, er det godt tempo i budgivningen. Selv har Dingstad slått frempå at hans egen leilighet her i Oslo burde vært fredet. Interiørene er langt på vei intakte fra byggeåret. – Hvor mange slike objekter finnes det egentlig igjen i Oslo by? Det er han som spør retorisk. Jeg rister på hodet og sier at jeg ikke vet, men nevner at også jeg bor i en ganske uforandret funkisleilighet. Men klart, noe er jo endret i årenes løp.
 |
| Vannbrettene må skiftes på de originale vindusrammene og Dingstad spikker i vei. Men slik har nordmenn holdt på til alle tider. Vedlikehold er vår hjemlige tradisjon, bruk og kast hører vår tarvelige samtid til. |
Komplimenter
Men altså, jeg står utenfor i gatedøren hans nede og ringer på klokken. Når han dukker opp gir jeg et kompliment for at den er original. Han takker og peker mot vinduene sine. Han bor i en høy førsteetasje og har originale vinduer med vannbrett i nedkant av vindusrammene. De er råtne og må skiftes. Dingstad spikker dem for hånd. Det går fremover, men kanskje ikke i ekspressfart. Men, som han sier, 13 av 16 er nå ferdige. Jeg nikker anerkjennende. Det tar tid, visst gjør det det. Men gleden er der etter.
 |
| Byggetomten. Østveggen er ofte den dårligste på husene herover., også på mitt hus. Det er her det nye tilbygget planlegges. Vi foreslår å åpne veggen der du ser det høyre vinduet. |
Nå starter vi
I ettermiddag skal vi gjennomgå ønsker og behov. Det er nå vi virkelig begynner på tilbygget. Det er en milepæl. Hittil har det vært mest snakk. I alle fall fra min side. Luftige ideer om hva som skal vederfares Nordengen på veien fra tungdrevet fritidsbolig til et fremtidig hjem. Vi skal rydde i ordflommen min, presisere noe og avkrefte noe annet. Han må forstå hva jeg tenker og jeg må innse at selv drømmer må forholde seg til lovverk og regler.
Noterer og nikker
Hva tenker jeg egentlig rundt? Om taktekking? Om inngangsdører og ny innkjørsel? Jeg skal vel ha el-billader? Er det tømmer eller bindingsverk vi snakker om? Dessuten, han gir meg hjemmelekse. Han trenger målene til alle vinduer og dører som jeg ønsker gjenbrukt. Og fotografier av møbler som skal fylle rommene. Jeg nikker og noterer.
 |
| Jeg knipser bilder av det jeg liker å se på. For meg er utsikt et uttrykk for frihet. Å se mot noe større og noe annet enn det jeg ferdes i til daglig. Men jeg kunne like gjerne ha fotografert en bok som fengsler. Litteratur er bare utsikt på en annen måte. |
Tegne sammen
Men så bestemmer vi oss for å skisse. Det vil si, det er han som skisser, mens jeg prater i vei om sovekammer og spisebord, kjøkken og bad. Også glassverandaen selvfølgelig. Han vil vite hvordan jeg ser for meg at dette skal henge sammen.
Jeg fortsetter med siktlinjer og gjennomlys. At jeg vil ha takhøyde der jeg skal sove vinterstid. Ikke bare litt, men en skikkelig himmelvelving med god plass til drømmer. Dessuten sengen. Jeg vil ta tilbake sengen som en del av oppholdsrommet, i stedet for å stue den bort i et soverom. Drømmene skal være en del av hverdagen, ikke forbeholdes natten og mørket.
 |
| Er det noe som kjennetegner Nordengen, så er det siktlinjene. At du kan stå i et rom og se inn i et annet og videre ut gjennom et vindu. |
Spiskammers og glassveranda
Vi plasserer glassverandaen mot sør og badet i øst. Kjøkkeninngang med mulighet for et lite vedlager rett utenfor? I dag sjauer jeg veden først ned i skålen og deretter henter jeg den samme veden opp til huset. Jeg bærer og bærer, men skal Sjur på 80 år gjøre det samme?
Han noterer "spiskammers" på papiret sitt og foreslår et teknisk rom. Siden terrenget heller, vil merkostnadene ved et slikt rom i kjelleren ikke bli vesentlig dyrere enn å legge det i første etasje. Dessuten, da løser vi samtidig en plassering for vaskemaskin og varmtvannsbereder. Bravo!
 |
| Papiret er vår sandkasse og vi leker med blyanten. Jeg tror det er en dekkende oppsummering av samarbeidet vårt, så langt. |
Mine tanker. Og hans.
Han ser for seg at tørrmuren, en forlengelse østover av grunnmuren, skal betones i nybygget. Jeg har aldri vært så opptatt av den, men tror at dyrkingsterrassen den bygger opp en gang har vært viktig for matauken i huset. Men jeg liker terrengforskjellen den skaper på lik linje med et par trappetrinn innendørs.
Han forteller meg at han for sitt indre øye ser for seg en mur her som definerer hele tilbygget og går helt til taket, en videreføring og poengtering av linjen den trekker opp. Gjerne med nisjer, kanskje pusset, kanskje i tegl, med ildsted. Jeg svarer som sant er at mitt indre øye aldri har fanget opp noe slikt.
 |
| Tegningen vokser mens vi snakker. Å tegne er å klargjøre. – Ikke slik, men sånn, kan jeg si, mens vi holder på. |
Jeg liker denne fasen. Jeg lever, tvinges til å tenke, til å ta stilling. Liker å spille ball, men så kommer Dingstad trekkende med Tek 17. En byggteknisk forskrift som sikkert er velment, men som krever mer enn et gammelt hus kan levere. Jeg blir døv på begge ørene når han begynner å snakke om isolasjon og ventilasjon. – Mitt gamle hus puster aldeles utmerket. Jeg også, sier jeg.
 |
| Jeg finner et bilde av slipplaft på nettet. Temmelig dårlig oppløsning, men du aner i det minste hva vi snakker om. |
Slipplaft
Det er tøysete av meg å si slike ting, så jeg tar meg sammen. Hyggeligere blir det når vi nærmer oss fenomenet "slipplaft". Hva det er? Se bildet over. Bygdesaga i Løten leverer ferdige vegger i slipplaft. "En kjapp og enkel byggemetode", står det på hjemmesiden deres.
Jeg ber Dingstad undersøke nærmere hvilke muligheter som ligger i dette for meg. Og ikke minst, hva det vil ha og si for isolasjon og temperatur innendørs. Vi ser på bildene sammen. Blir uttrykket for massivt? For tungt?
 |
| Å hogge et tre er en symbolsk handling. Nå må rognebærtreet snart vike plassen for den nye tid. Det skjer ikke uten sorg. |
Tips!
Så tegner vi videre. Et tips til deg som skal i gang med et liknende prosjekt: Tenk gjennom behov og ønsker. Tegn så godt du kan dine egne tanker ut på papiret før du møter arkitekten. Tegn så sammen.
Sa han noe mer?
Jeg blar gjennom notatene mine. Sa han noe mer? Han ba om mål på alle vinduer og dører som skal gjenbrukes, samt kjøkkeninnredningen.
 |
| Gleden ved det originale. Det er der vi er. Her en detalj fra matskapet i mitt eget kjøkken. |