Råd fra en dame med rullator

Tone Bratteli står i dørgløtten. – Stå der, sier jeg

Hun kikker tålmodig mot kamera. Vi har avtalt dette møtet i god tid.  For lenge siden egentlig. Jeg har spurt henne om gode råd til badet mitt. Råd som kanskje skal formuleres videre som ønsker til arkitekt Dingstad. 

Har du lagt merke til?

Antikvarer snakker sjelden om tilrettelegging av gamle hus for eldres behov. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har lest en antikvars refleksjoner rundt dette temaet. Rundt livsløpstandard og universell utforming i forbindelse med istandsetting av eget hjem. Enten er vi evig unge eller født gamle, jeg vet ikke. Tilpasning handler om alle de andre, om offentlige bygg eller om å etterkomme andres pålegg og regelverk. 

Hvor lenge er det siden? Ingen av oss husker i farten. Minst ti år. Men det spiller ingen rolle. Vi skravler som om det var i går. 

Jeg har nettopp vært innom blomsterhandleren på Ensjø. En gang drev han mann- og konebutikk borti gata der jeg bor i Oslo. Så ble butikken solgt og jeg tapte dem begge av syne. Inntil i dag. Plutselig dukket han opp i blomsterhavet sitt på Ensjø. Vi gjenkjente hverandre med en gang, til tross for alle årene.     

Det optimale badet

Jeg er på vei til Tone Bratteli. Ideen min er at det optimale baderommet  for meg i 2021 ikke nødvendigvis vil være det samme i 2046. Da er jeg 82 år. At jeg i planleggingen i Nordengen bør være litt i forkant og kanskje også skal la litt av forfengeligheten min fare. Et bad er først og fremst et sted å vaske seg. Det må være praktisk og lett tilgjengelig. Og kjennes trygt. Det siste er viktig. Tone har har hatt to hofteperasjoner og en kneoperasjon. Hun vet hva hun snakker om.

Tone pakker ut liljene. Forsiktig, siden klokkestilkene har det med å brekke.

Morgen og kveld

Personlig kan jeg ikke si at jeg tilbringer mye tid på badet. Det er morgen og kveld, samt litt kamming før jeg haster av gårde til en avtale. Er det mer? Joda, ved nærmere ettertanke er det det. Jeg ligger i badekaret støtt og stadig. Én times tid av gangen. Med avis. Tapper ut litt vann og fyller på med mer varmt. Jeg kunne ha vært en romer i antikken, tror jeg. De badet hele tiden. 

Alt tar lengre tid enn før, samtidig som dagene flyr. Det er slik det kjennes ut. 

Se fremover

– Det er viktig å tenke fremover, sier Tone. Vi har beveget oss fra yttergang til stue. Hun med rullator , jeg i sokkelessen. Hun tar en sving innom kjøkkenet , pakker ut blomstene og brygger kaffe til oss. Det går sakte. 

Det er det eldre folk ofte sier til meg: Alt tar lengre tid enn før, men for meg er det plent umulig å tenke på at jeg ikke lenger skal kunne ta to trinn av gangen i trappa. Eller krabbe rundt på gulvet med vaskefille. Jeg bruker aldri langkost. I stedet ligger jeg på magen og strekker jeg meg inn under sofaen. Det er sånn jeg er vant til. Men altså, det kommer en dag der dette er blitt minner. 

Lære å leve med langsomhet

Jeg merker meg skrittene hennes. Er det denne ubalansen mellom gammel vane og nye realiteter som fører til ulykker i hjemmet? Hjernen tror det er gjort på øyeblikk, mens kroppen trenger god tid. Og så skjer det. Plutselig ligger du der på gulvet fordi du ble for ivrig, ikke så eller enset noe som lå i veien. Det er slik det er å bli gammel, tenker jeg. En må vende seg til at ting tar tid. Mer tid enn tidligere.

Livsfarlig, men vakker. Skjønnheten har alltid en pris.

Himmelstigen

– Vil du bli boende hjemme må du planlegge og forberede deg, sier Tone. Jeg tenker med gru på loftstrappen i Nordengen. Rund og glatt i trinnene, like bratt som himmelstigen, ikke til å leve med for den som har livet kjært som gammel. Men den er pen å se på. Og den forteller en historie om bruk og mange mennesker. Huset ville ikke være det samme om den ble skiftet ut. Det betyr at Nordengen trolig har en datostempling for mitt vedkommende. Om ti år bør jeg vende meg til tanken om at det er et annet sted jeg skal bli skikkelig gammel. Jeg skriver "vende meg til tanken".

Det er inngangspartier som dette som så altfor ofte møter en i rullator. 

Da Oslo var en lukket by

Vi snakker om skriving og inspirasjon til temaer. Tone er forfatter, politiker og tidligere journalist fra Arbeiderbladet. Den avisen som i dag heter Dagsavisen og fremdeles holder til i sentrum av Oslo. En gang på 1980-tallet satte hun seg selv i en rullestol og opplevde Oslo fra den. Med seg hadde hun en fotograf og sammen laget de et skikkelig oppslag om fortauskanter og trappetrinn, toaletter som ikke var beregnet for rullestoler og kronglete sideinnganger. Var byen virkelig tilgjengelig for alle? Reportasjen konkluderte med at for folk i rullestol var Oslo fremdeles en lukket by. 

Oslo kommune har nedlagt en betydelig innsats i å gjøre byen fremkommelig for alle.  

Bedre siden den gang

– Det er blitt bedre siden den gang, sier hun. – Mye bedre. Vi kikker ut av vinduene hennes og ser på  fotgjengerovergangen. Fortauskanten er senket ned slik at både rullestol, Hc-scooter og rullator kan komme seg frem uhindret. – Slik er det blitt over hele byen, sier hun og skjenker HC-scooteren en vennlig tanke. – På krykker klarer du deg relativt greit. Den store overgangen er når du blir avhengig av rullestol eller en hc-scooter for å komme deg rundt. Da endrer verden seg. Hc-scooteren har gitt meg en ny bevegelsesfrihet. Jeg kan kjøre rundt i byen, oppleve den på nytt og på nytt. Og jeg ser detaljer jeg aldri tidligere hart lagt merke til.

Den vidunderlige nye verden åpnet seg da Tone fikk en hc-scooter.

Vonde knær

– En høyere seng, sier Tone. Vi begynner å nærme oss dagens tema. – Når du blir eldre er det en lettelse å kunne sette seg på sengekanten i riktig høyde. En lav seng er drepende for den som har dårlige knær. Jeg noterer "høy seng" med madrass i sittehøyde. Jeg har i alle fall én allerede, tenker jeg. Jeg er forberedt. 

Baderommet

Men så var det badet, da. Utenfor døren, i hjørnet står det en stang hun kan dra seg opp etter når hun har fått på seg skoene og skal ut i scooteren. Vi kikker inn av døren til hennes eget baderom. Neppe mer enn fire kvadratmeter stort. Dusjkabinett i det ene hjørnet, samt en servant og et klosett. – Det er fint at klosettet og dusjen er nær hverandre. Da kan jeg å sitte på dolokket før jeg skal inn i dusjen. Og bare for og ha sagt det også, toalettet har et ekstra opphøyd sete og armlener, slik at det skåner vonde knær. 

Et argument for toalett på baderommet, tenker jeg. Et sted å hvile. 

Det er godt lys og hvite vegger der inne. Badekar er ikke til å tenke på. – Jeg ville ikke ha kommet meg oppi, sier hun. – Og heller ikke ut av det.

God plass

Det står en dusjstol inne i kabinettet. Den har armlener, den også. Dessuten en dusj med slange som hun kan styre som hun vil. – Hånddusjen er viktig når jeg sitter, sier hun. – Og armlenene gjør at jeg kommer meg opp og ned i stolen og derfor kan klarer meg uten hjelp, sier hun. Stolen virker stødig og har et plastsete. Jeg noterer. "Plass til dusjstol i dusjen". Jeg burde ha hatt en tommestokk for å måle størrelsen på kabinettet. Det er også et håndtak på veggen der inne. – Det er godt å ta tak når du skal over i stolen.   

– Uansett hvor rørlig du er, bør det være enkle flater å holde rene. Ikke noe krimkrams, ikke noe som gjør at du kan risikere ulykker fordi du ikke kommer til eller må strekke deg lengre enn det som forsvarlig er. 

Min tid kommer også. Meg med rullator? Nesten en utenkelig tanke i dag. 

Dessuten, ikke badematter eller ryer av noe slag som du kan snuble i på gulvet. Gulvbelegget bør ikke være glatt, heller ikke om du søler såpevann på det. Og på et bad søler du alltid vann. Var jeg deg, ville jeg spandert varmekabler i badegulvet. Ikke bare forsvinner vannet, men du blir også kaldere på bena med årene. 

Varme i gulvet

Jeg tenker på mine egne tregulv i første etasje. Selv med tepper på er de iskalde om vinteren. Derfor skriver jeg "gulvvarme". Hun anbefaler flate keramiske fliser, de er behagelige å gå på. Dessuten lysrør. Gamle folk ser dårligere og trenger mye lys. Jeg synes det er skarpt. Selv lever jeg stort sett i et tussmørke, en evig skumring der bokstavene flyter sammen til meningsløse ord når jeg forsøker å lese.  

Kanskje skal ikke Nordengen tvinges til å tilpasse seg den gamle versjonen av Sjur. Er det ikke rimeligere at det er jeg som tilpasser meg aldedommen når tiden er inne?

Også ser du at det bare er en lav terskel inn hit. Derfor kan jeg ta med meg rullatoren helt inn og støtte meg til den. Dessuten en servant som jeg kan kjøre inn under. Altså ikke noe skap under vasken.  Husk at såpestykker lett glipper. Derfor bruker jeg såpedispenser. Jeg nikker.

Bokhøsten er her og med den Alf van der Hagens biografi om forfatteren Kjell Askildsen. – En fabelaktig bok, sier Tone.

Ryddig og enkelt

– Dette badet er tilrettelagt for fremtiden. Det har det jeg trenger, men heller ikke mer. Jeg savner ingenting her inne. Sørg for at du bygger et enkelt bad og at du holder det ryddig.