Intervjuet

Kari Dølgaard pakker seg inn i en boblejakke og skal straks reise hjem. – Nå lytter jeg gjennom hele intervjuet en gang til, så skriver jeg.

 – Hvorfor Nordengen? Det er det hun spør om, Kari Dølgaard, journalist i Hus & Bolig.

Høsten

Hun ser seg rundt og tar noen bilder. Vi sitter i andre etasje. Jeg har fyrt opp i ovnen, det er varmt, lyst og hyggelig. Klokken har så vidt rundet halv elleve i dag og den første kaffekoppen er på vei. Ute er det regn i luften og gradestokken har falt til fem grader. Høst. Den er både grå og fargerik utenfor vinduene mine.

Gråværet henger over huset, men høstfargene forgyller likevel dagen.

Et hvilket som helst hus

– Det er ikke noe spesielt med Nordengen, sier jeg. – Dette kunne ha vært et hvilket som helst gammelt og forlatt hus hvor som helst. Norske bygder er fulle av dem. Hus som venter på og bli vekket av dvalen, som lengter etter liv og latter, etter mennesker som igjen skal bry seg om dem. Hun bruker telefonen som mikrofonstativ. 

Det er øyeblikk som dette som fyller hverdagen min. Solnedgangen, løvet, stillheten, en kraftledning og den gryende skumringen. Men det er jo bare en vei og en skog og litt asfalt. 

Historien

Så forteller jeg historien hvordan det hele begynte, hvordan livet skiftet spor da jeg var 42 år og ikke minst, hvordan reisen har vært fra et forlatt hus via sommerhus til en blivende helårsbolig. Hun lytter. Jeg fortsetter å snakke, om arkitekten som vil det samme som meg og om håndverkere som behersker husets språk og bygger videre på det som finnes der fra før. Om gjenbruk og sirkulærøkonomi, om hus og hjem, om universer og veivalg. Hvor viktig det er at ting tar tid og at jeg som eier lytter til huset og ikke presser det til å bli noe det aldri har vært. Hun lar meg prate. 

– Ta den stolen der, den er best, sier jeg til Kari Dølgaard. Til gjengjeld får jeg prate uavbrutt i halvannen time.

Nostalgiker?

Er jeg en nostalgiker, en romantiker og en idealist? – Nei, svarer jeg. Når folk sier slikt opplever jeg det som en måte å ufarliggjøre og stigmatisere både huset og meg på. Klimaendringene har bragt oss til kanten av stupet. Nordengen er en erfaring og en kunnskapsbank. Det er et av mange alternativer til dagens levesett. For nå er det ramme alvor. Vi står mitt i et skifte der løsningene ligger både foran oss og bak oss. Jeg trekker frem gjenbruk som et eksempel.  

Nostalgi? Nei, jeg opplever ikke at det er det. Nordengen er resultatet av mange valg. 

Time manager

Jeg spør henne om hun husker fenomenet "time manager" på 1980-tallet? Jeg har grublet på det de siste dagene. Tjukke kalendere som skulle organisere livet ditt og dokumentere hvilket uunnværlig tannhjul du var i det store maskineriet. At lange arbeidsdager og mye mas var lykken og selve bekreftelsen på livet selv. Den gangen var vi begge selv studenter, men vi så travle mennesker haste gjennom gatene, på vei ut og inn av biler, ut og inn av møter, på vei opp og på vei frem. Jo mer rotløs og rastløs du var, jo mer vellykket kunne du regne deg. Men hvor tok de veien? Hvor ble det av idealene deres? Livsanskuelsen og verdiene? Vi vet ikke. Det vi husker var at få den gang snakket om et grønt skifte med en alvorlig mine. 

Livet er summen av øyeblikk.  

Motkulturen

Nordengen er motsatsen til dette. Nordengen er mitt private Svartlamon, pleier jeg ofte å si. Svartlamon er den gamle rivningstruede arbeiderbydelen i Trondheim som er blitt til et byøkologisk prosjekt. 

Nordengen er de lange linjers hus. Det er et hus skapt av og for mennesker. Et hus hvis stuer har plass til alle såfremt det er hyggelige og velmenende folk.

Avskjeden

Jeg snakker og snakker.

Kari tar på seg jakken og skal gå. Blikket farer over rommene en siste gang. Hun sier hun skal lytte gjennom hele intervjuet en gang til før hun skriver.  

Stakkars menneske, tenker jeg. Menn på min alder snakker altfor mye om seg selv.