Undres på hva vi får se ...

Lillingstonheimen i Fjaler. Det er dette utsynet du våkner til om du blir natten over. Og det bør du.

– Du kjører, sa jeg til Ketil Kjenseth. Han nikket og tenkte vel at det også ville være det tryggeste. 

Det er best når blikket hviler på veien og ikke alle andre steder. Ketil kjørte, jeg pekte og kommenterte. 

Hver setning er en kamp

Jeg er tilbake i Nordengen etter ferien. Arbeidsdagene har så smått begynt, men jeg sliter med ordene. Det er som å starte en gammel motor. Tastaturet må overvinnes. Jeg skriver og sletter. Skriver litt til og sletter på nytt. Hver setning er en kamp. Likevel, jeg kjenner på meg at dette blir langt. Lengre enn langt, som det heter i folkeeventyrene. Det er mange inntrykk som skal fordøyes. 

Ikke vin, men såpeflasker til Nilsbua i Fjaler. I den andre enden av reisen ventet Tone Undertun som er primus motor i rehabilitering av den gamle sjøbua. 

En lang dags ferd mot kveld endte i Nilsbuas landhandel der såpeflaskene fra Disen Kolonial fant hvile i hyllene etter den lange turen over fjellene. Jeg kommer tilbake til arbeidet med Nilsbua senere, men se nøye på damen. Det er folk som Tone Undertun som bærer bygningsvernet i Norge.

Vi kjører vestover og blir forgapt over fjellene som gir seg til kjenne i Valdres. 

På vei vestover

Jeg har besøkt både Theodor og Inga Kittelsens "Lauvlia" i Sigdal og Christian og Beret Skredsvigs "Hagan" i Eggedal. De er innbyrdes ganske ulike. Skredsvigs hus klorer seg fast høyt oppe i lia og ser strengt tatt ikke ut med alle sine gavler og trapper. Men morsomt er det. Av samme grunn.

Sett utenfra er Hagan i beste fall sjarmerende. Karnappet i andre etasje rommer Beret Skredsvigs damesalong og har selvfølgelig en enestående utsikt fra vinduene. Fasadens utilstrekkelighet til tross; når du kommer inn, smelter hjertet ditt.  

Jammen, dette er jo så enkelt, tenker du når du ser det. Og mer plass enn dette behøver du ikke for en natts søvn. Hyggelig er det også, må vi tro, når det knitrer fra ovnen og flammene danser ut på gulvet gjennom ovnsgluggen.

Overlyset og nivåforskjellene i Skredsvigs hus var særlig det jeg vil ta med med videre til arkitekt Dingstad. Også sengealkoven, da. 

Kittelsens hus

Lauvlia derimot ligger et steinkast fra vannkanten og var et for sin tid ganske romslig og moderne hus. Fine detaljer der også, ikke minst en peisestue og et atelier jeg skulle ønske at jeg selv var eier av. Bygningen ble visstnok etter Kittelsens eget ønske så stor og så kostbar at de til slutt måtte gå fra det hele. Interiørene er derfor et stykke på vei rekonstruert etter omfattende fargeundersøkelser og kildestudier.

Når singelgangen smyger seg frem mot huset, stiger forventningen til hva som gjemmer seg der bak alt det grønne.

Oker og grønt har Lauvlia til felles med Garborgs hjem Labråten i Asker. Men inngangspartiet er Kittelsen alene om. Lauvlia ligger vakkert til et steinkast fra vannet. I Sigdal. 

Peisestua er kanskje det mest spektakulære rommet på Lauvlia. Mørkt, intimt med en stor og dekorert peis i hjørnet. 

Det er ikke bare djevelen som bor i detaljene, mens også trivselen. Kittelsen dekorerte sitt hus. Av det blir det særpreg og hygge

Jeg ønsker meg store dører i en gavlvegg som jeg kan slå opp på vid gap ut mot skogen. Det gir samme effekt som dette vinduet. Men er det slik at gamle hus ikke tåler slikt? Kittelsen mente nok ikke det og vinduet han bestilte ga ham godt malelys i atelieret.

I dag kafé, men like fullt ser du gleden ved en raus veranda. Det koster ikke mer enn en platting, men har har ellers har de ikke så mye til felles. 

Jeg velger meg ...
Av de to likte jeg nok Skredsvigs hus best. Trolig fordi det fremstår som mer autentisk. Det minner om Otto og Tilla Valstads hjem i Asker. Det er krinkelkroker og overraskelser bak hver en dør og hvert et hjørne. Det er trapper opp og trapper ned. Innendørs virker det mørkt fordi vinduene er små og rommene stort sett lavloftede. Til gjengjeld er det mye å feste blikket på. 

Trappene er for hønsestiger å regne. Men opp kommer du. Ned også.

Er det noe vi kan lære av kunstmalere, så er det forholdet mellom lys og skygge. Skredsvigs atelier har overlys fra et takvindu. Og det er befriende uvørent møblert.

Det er ikke lange veien fra badekar til seng i Hagan. Og fordi det er nesten fritt for ganger, virker huset langt romsligere enn du får inntrykk av når du ser det utenfra.

Spisestuer er gått litt av moten, men jeg liker dem. Det blir forventning og fest når du sitter ved et dekket bord uten at oppvasken hoper seg opp i bakgrunnen. Hos Skredsvig er rommet lavloftet, intimt og holdt i mørke farger. 

Og enda en gang fikk jeg bekreftet at et bad behøver ikke være stort som en ballsal. Mitt eget funkisbad i Oslo er neppe på mer en fire kvadratmeter. Skredsvigs bad var ikke stort større, men hadde likevel plass til et badekar. Det vil jeg også ha i Nordengen. 

Hva med soverommet deres? Det er en slags alkove. Et sted du passerer på vei til badet. Det var høyt under taker der, overlys gjennom et blyglassvindu og gardiner til å trekke for alkoven. Hele huset bærer preg av levd liv, har rikelig med slitasje. Det gir det hele et forsonlig preg. Gamle hus må få lov til å være gamle.

Det romslige huset

Dessuten ble Munthefamiliens langt eldre, men restaurete "Kroken" i Luster besøkt. Og Astruptunet i Jølster som i år er under rehabilitering og derfor ikke helt seg selv. Men jeg har vært der tidligere, så det spilte mindre rolle. 

Munthehuset ligger vakkert til, men er et for sin tid stort herskapshus i to fulle etasjer med store stuer og mange soverom. Det er hyggelig der, og ikke minst vakkert, men Nordengen blir som et uthus til sammenligning. 

Munthehuset i Kroken er større, eldre og fornemmere enn de jeg ellers har sett til nå. Likevel er det ett og annet å plukke med seg til Nordengen herfra også. 

Yttergangen i Nordengen er et trist kapittel fargemessig. I kroken ser en tilsvarende gang slik ut. En slags marmorering, antar jeg. Men gulfargen ... Jeg liker den.

Verdt å studere er hvordan gamle hus absorberer mennesker. Hvor mange var vi denne kvelden? Rundt 40 mennesker, kanskje. Men trangt føltes det ikke.

Gunvor Røkholt var kveldens vertinne på Munthehuset. Det kreves mange ferdigheter og mye  menneskekunnskap for å få et hageselskap til å fungere uformelt og hyggelig for alle. Ikke minst når mange aldri har møtt hverandre tidligere. Men det klarte hun. Med god hjelp av huset selv.

Hus i klynge

Astruptunet derimot, har den samme uoversiktligheten som jeg har påpekt så mange ganger allerede, og som jeg liker så godt. Som en fjellgeit klyver du opp skrenten fra parkeringsplassen og plutselig, i alle fall nesten plutselig, står du der ved den lille husklyngen. Ankomnsten er like overraskende som på Lauvlia.  

Det ser nesten selvgrodd ut, men Astrups tun ble nøye planlagt og reist.

"Man arbetar bättre, mår bättre, blir vänligare och gladare, ifall man i sit hem möter vackra och färger på de ting, med vilka man omgiver sig", skrev den svenske kulturpersonligheten Ellen Key i 1899.

Astrups var ikke redde for å bruke farger. Hva gjør fargeglede med menneskers sinn og humør?

Innendørs er rommene små, lavloftede og innredet med mye tekstiler, trolig fra Engel Astrups hånd. Vinduene er små og også her kan rommene virke mørke. Men tussmørket skaper en spenning i huset, gir fine lysinnfall gjennom vinduene.

Det er dette jeg ikke klarer å stå for og som jeg vil bruke som rettesnor i Noirdengen. 

Farlig, farlig
– Den trappen må du gjøre noe med, sa en kompis nylig. Det gjaldt trappa i Nordengen. Den er bratt og såpeglatt. På sokkelessen kan den raskt bli en rutsjebane. 

Visst er trappa både bratt og glatt, men gjøre noe med den? Niks!

– Ja, svarte jeg, men jeg har ikke tenkt til å gjøre noe med den. Sammenlignet med det jeg ellers har sett i sommer, hevder den seg godt. Trappene hos Skredsvig, Astrup og Valstad er alle stupbratte, på grensen til livsfarlige. Men folk har levd med dem i alle år. De tar lite plass og bringer deg dit du skal. Jeg liker trapper. Det er sunt å gå i dem. Statistisk sett har jeg 20 gode år igjen av livet. Går jeg tilstrekkelig mange trapper, kan jeg kanskje legge til enda noen år. Hvem vet? Beskjeden til arkitekt Dingstad blir uansett at han skal se på mulighetene for en trapp eller to i nybygget. Om det så bare blir et trinn eller to.

Lillingstonheimen

Det er et hus til jeg bør nevne, Lillingstonheimen i Fjaler kommune. Også det et herskapshus fra starten av 1800-tallet. I dag i Fortidsminneforeningens eie, men det drives som et lite pensjonat. For en som selv skal i gang med et byggeprosjekt, er det interessant å se hvordan en innreder gamle hus med alle sine mangler og skjevheter.

Hvordan fotografere et slikt hus slik at jeg yter det rettferdighet? Jeg begynte med den siden som har en romslig, overbygget verandaer ut mot et lukket gårdsrom. Vit det, verandaer er nøkkelen til døsige sommerdager med små lurer innimellom. Folk burde unne seg en middagslur i blant. 

Alexander Asphaug Rauboti står i kjøkkendøren og takker for besøket. – Du er flink, sier jeg til ham. –Du har det blikket som skal til for at rommene her ikke skurrer. Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Og ingen har gjort dette bedre en forvalteren på stedet, Alexander Asphaug Rauboti, som ikke bare er ansvarlig vert, men også bor i huset og bruker det som sitt eget hjem. Om utgangspunktet er takknemlig med stuer på rad og rekke og inventar som følger med, har han supplert og modellert rommene etter eget hode. Det kan lett gå feil, men han klarer å balansere det. Du tenker at, ja, dette ser virkelig ut som et hjem der generasjonene har fulgt hverandre i mange ledd. Det er en kunst å innrede slik, det krever omfattende kunnskaper og sikker smak for at det ikke skal tippe over. Men Alexander har gjort det til sitt, selv om det ikke er hans eget.

Det er når mørket senger seg at rommene virkelig kommer til sin rett. – Husker du "Familien Ashton" på NRK. Alexander rister på hodet. Selvfølgelig gjør han ikke det, han var ikke en gang født. Men stuene her på Lillingstonheimen gir assosiasjoner til familien Ashton. 

Et gammeldags soverom, stort, med utsikt og fra en tid da det fantes hele møblementer med skap, kommoder, senger og nattbord. 

Hva fikk vi se?

Herregud, dette blir så altfor langt, men jeg tillater meg likevel et lite avsnitt til; til en slags oppsummering? Er jeg blitt klokere av det jeg har sett? Tja, kanskje. Jeg er i alle fall sikrere på hva jeg vil vektlegge overfor Dingstad. Om husene har virket mørke innvendig en sommerdag, har mange av dem det til felles at verandaer, med og uten glassruter har vært de viktige oppholdsrommene i den lyse og varme årstiden. Da er det ikke så viktig at rommene innendørs oppleves som mørke. 

Verandaen her løper langs hele husets langside og kan minne om andre himmelstrøk. Men det stjeler lys fra rommene innenfor. Samtidig, du trenger ikke så mye dagslys innendørs, når du lever her ute hele sommeren.  

Slik ser det ut innefra.

For når høsten stunder til, endres de lavloftede og dunkle rommene til hyggelige huler en kan gjemme seg bort i. 

Styrket i troen

Så er jeg styrket i beslutningen om det uoversiktlige og det overraskende. De store stuer med glassflater fra gulv til tak er ikke noe for meg. Jeg vil mindre rom som avløser hverandre, gjerne med atelierets takhøyde og det store vinduet, men det skal være som prikken over i'en, det du opplever når du tror du har sett alt. Jeg vil at Nordengen skal bli som et gateløp i Lærdalsøyri. Ja, som Lærdalsøyri, det kjennes ut som et pustehull på Vestlandet om du først har vært utsatt for steder som Stryn og Førde eller andre redsler. 

Se på uryddigheten, mangfoldet, fargene. Et byrom og et husrom er underlagt de samme reglene for trivsel. 

Gjør dette deg glad? Sveitserstilen omtales ofte som "snekkerglede". Sammenlign med leilighetsbygget på Beitostølen (under).

Ikke bare Vestlandet: Millioner av kroner for å vagle seg til på en balkong over ventilasjonsanlegget med utsikt til en trafikkert vei og parkeringsplassen rett under. Livsglede?

I motsetning til stavkirken i Borgund har Lomen stavkirke omgivelser som harmonerer med bygningen selv. Her er ingen golfplen og gravstøtter oppstilt som en kinesisk militærparade.   

Jeg tar med et bilde fra Lomen stavkirke i Valdres. Jeg vil ha det samme uryddige og frodige uttrykket i som møter deg her. I overført betydning. Det er ikke så stor forskjell på et innvendig og hagen utvendig. Overraskelsen er det viktige. En venn av meg hadde med seg sine ti små sønner i Nordengen nylig. Det var opp ned trapper, kikke inn og bak dører, ake ned trappen på buksebaken og se med fingrene. Det var begeistring og glede.

Badekar
Dessuten, jeg ønsker meg badekar. Et badekar med utsikt. Ingen av husene jeg har sett hadde det, med utsikt altså, men det er min bestilling til Dingstad. Tegn et lite rom med et digert badekar som har utsikt til skogen og skumringstimen.  

Nei, jeg skal ikke ha det så tungvint som dette, men jeg tror det er bra med varierte oppgaver. På kontoret skriver jeg, fotograferer og redigerer, jeg maler og intervjuer. Hjemme klarer jeg meg uten mange hjelpemidler, fordi det holder meg i ånde. Hagen i Nordengen er blitt til uten annet å hjelpe seg med en spade, rive og greip.

Tungvint?

Til slutt, jeg vil at huset skal være tungvint. Jeg tror det er helsebringende å hente ved, gå trapper, vaske opp for hånd, pusse messing, polere bord, riste tepper og vaske gulv. Hver gang jeg holder på med noe praktisk arbeid erfarer jeg, lukter jeg, tenker jeg, ser jeg. Det er slik ord blir til setninger i mitt hode og inntrykk blir til tanker. Det er bra for hjernen at sansene brukes og aktiveres. Og jo mer du lever i huset ditt, jo flere spor du setter, jo mer absorberer huset av slitasje og levd liv. Og det er alle disse sporene, all denne slitasjen, som til slutt skaper et hjem. 

Og det er jo et hjem Nordengen skal være.

Fra et dørblad. Kittelsens Lauvlia.