Til bords med Henriette Schønberg Erken
 |
| Marthe Bergan Osen legger siste hånd på kuverten. Så spør hun Monica hvordan det tar seg ut i kameraet hennes før hun justerer glass og serviett. |
I går: Monica henter meg på bensinstasjonen. Straks etter er vi på vei til Stabekk utenfor Oslo. Hjem til Marthe. Badet i Nordengen er ikke glemt, men satt litt på vent.
 |
| Teddy tok begeistret i mot oss, men etter hvert ble entusiasmen byttet ut med kjedsomhet. |
Reportasje
– Kan vi lage en forside, sier jeg. – Uten at den likner på den vi hadde i årets første nummer? Monica og Marthe diskuterer mulighetene. Dette skal handle om borddekking. Om å bruke det vi har fra før, i stedet for å kjøpe nytt. Og om å spre glede gjennom et veldekket bord. Kokebokforfatterinnen Henriette Schønberg Erken (1866-1953) er vår inspirasjon. Mye av dekketøyet er også hennes. Pakket i kasser og transportert hjem til Marthe. Hun har tenkt og planlagt dette i dagevis.
 |
| Også Henriette Schønberg Erken var en gang en ung kvinne. Her mens hun var i 20-årene og underviste på Bonnevies skole i Christiania. Fra et privatalbum. |
Forhistorien
Vi lever i sirkulærøkonomiens tidsalder. Det gjelder ikke bare hus og forbruk generelt, men også bohave. Altså alt det et hjem rommer av ting. Til dette regner jeg også dekketøy. Det som våre formødre rullet og strøk, pusset og polerte, men som nå så altfor ofte frister en kummerlig tilværelse i kjeller og på loft. Om det da ikke allerede er sendt på auksjon eller til et loppemarked. Eller til avfallsplassen.
Ja, folk gjør det også.
 |
| Det er slik det ser ut når du henter gammelt dekketøy ut av skapet og lar det møte dagslys igjen. |
Det nye og det gamle
Det handler ikke bare om skjørt porselen, skinnende krystall, blank damask og pusset sølv. Et omsorgsfullt festbord rommer også tradisjoner og historier, kunnskap og minner. Vi har nettopp ryddet og tømt etter min egen mor. Det ble mye "husker du?" En skje, en sukkerkopp, en egghøne eller en flatklemt sofapute. Den kommersielle verdien spiller liten rolle i minnenes verden, det var de andre kvalitetene som avgjorde gleden ved gjensynet.
 |
| Marthe retter på knivene. Fargen på skaftene tiltaler henne. Kan en kniv bare være bordpynt? Marthe nikker. |
 |
| Hvordan fungerer oppdekningen som fotografi? Marthe sjekker. |
Det enkleste ...
– Det enkle er ofte det vakreste, sier Marthe. Hun glatter litt på duken og skyver koppen noen centimeter til høyre. Det som ser fint ut i virkeligheten stemmer som regel ikke på et fotografi. Monica kikker inn i kameraet og kommenterer lyset. Marthe trekker gardinene litt til side og slipper mer sol til. – Jeg har tenkt et kaffebord, sier Marthe.
 |
| Monica strør ekstra med mandler over eplepaien før fotografering. |
– Et kaffebord for mine venninner. Kaffe og en eplepai. Kanskje en portvin i glassene. Paien er Monicas medbrakte og er inspirert av Schønberg Erkens oppskrift. Henriette kalte den eplekake. Monica har også blandet kardemomme i den, i tillegg til kanel. Og rikelig med mandler. Monica er ikke bare en skjønnsom fotograf, men også matblogger. Jeg legger ved en lenke, så kan du selv se og bli inspirert: https://www.novelfood.no/. Vit også at Marthe ofte er hennes samarbeidspartner i innleggene.
 |
| Monica flytter på stativet, fokuserer på knivene og knipser. |
Tråden i det hele
Å lage fest er også en kunnskap. Det kan ligge mye planlegging og tankevirksomhet bak et veldekket bord, en meny og en bordplassering. Gammeldags, tenker du kanskje? Nei, svarer jeg. Det handler om å slippe litt sol inn i hverdagen. En gammel dame kikket oppgitt inn i dekketøyskapet sitt og sa til meg at det var jo ingen som ville ha slikt lenger. Er det virkelig sant? Er det å være ventet og velkommen, blitt avleggs? Er det bena som ligger på bordet heretter og ikke linduken?
 |
| Stor Kokebok rommer et eget kapittel om bordekking. Slik kunne det se ut den gangen. |
Omsorg og kjærlighet
Det kan ligge mye omsorg og kjærlighet i et middagsselskap, litt formiddagsmat eller en kaffekopp. Det var Schønberg Erkens kjepphest; gjør deg flid. Dekk bordet pent selv om det bare er en brødskive på formiddagen. Omtanke koster så lite. Og det er dette vi skal formidle i dette oppslaget som kommer i neste nummer av AquaVIT.
Dessuten, bare for og ha sagt det: Schønberg Erken ivret for norske råvarer, norsk mat, norsk tradisjon og alt du kunne dyrke selv. Hennes eget gartneri på Dystingbo stakk avgårde med flere utmerkelser for grønnsakene sine under Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.
 |
| Bak en slik reportasje ligger det timer med planlegging. Det ser så lett og slentrende ut, men alt er komponert og avstemt. |
Fra skuffer og skap
Så altså, i sirkulærøkonomiens tidsalder skal vi slå et slag for det gamle dekketøyet. Bør vi ikke snart hente alt dette frem igjen, gjøre stas på det som virkelig er noe verdt og skysse billigvarene og masseproduksjonen på dør? Kjøpe ting som varer. Fra produsenter vi kjenner. Som er designet og produsert med yrkesstolthet og kvalitet. Kombinere gammelt og nytt. Til dette var tidligere generasjoner langt flinkere enn oss. Schønberg Erkens kapittel om bordekking i Stor Kokebok er mitt vitne. Kunne Marthe og Monica hjelpe?
 |
| Det er slik det tar seg ut i et kamera. Monica knipser. |
Henriette Schønberg Erken
For å gjøre en historie kort; det kunne de. Men hvordan? Veien var ikke lang til Henriette, som alltid signerte forordene sitt med "Dystingbo per Hamar". Hun ble et symbol for flere generasjoner av norske kvinner. Hun var kostholdsrevolusjonens fremste representant her til lands og tenkte ernæring og vitaminer i hver eneste oppskrift. Og kokebøkene hennes formet mye av det vi i dag kaller "norsk matkultur".
 |
| En gang var Dystingsbo et sentrum for norsk matkultur. |
 |
| Per Borglund har flere meter med Schønberg Erkens kokebøker, deriblant alle utgavene av Stor Kokebok. |
Teddy
Før Granfosstunnelen har jeg tatt bilde av Monica som en konsentrert og ansvarlig sjåfør med blikket festet på veien foran oss. Vi kjører ut på E18 mot Drammen, svinger av ved Høvik stasjon, inn på Gamle Drammensvei og så et stykke tilbake mot Stabekk. Teddy ønsker oss velkommen. Helt henrykt over fremmede, over nye lukter og hender som kan klappe og klø.
 |
| Monica kjører elektrisk. Det er lite trafikk og det tar ikke lange stunden før vi er ute av byen. Jeg prater. Og prater. |
I en spisestue
Det er et lyst værelse i et hus fra 1919. Solen flommer inn gjennom sydvendte vinduer. Dette er et rom bygget som spisestue. Før kjøkkenet ligger anretningen der maten i tidligere tider fikk den siste finpussen før servering og hvor serviser vanligvis ble oppbevart. Innenfor i motsatt lei, ligger salongene hvor selskapet gjerne fortsatte etter middagen. Spisestuene er ofte fjernet i moderne arkitektur, men jeg misunner alle dem som fremdeles har en i behold.
 |
| Huset til Marthe får lov til å være gammelt. Det er møblene som gjør dette til et vakkert, moderne og harmonisk hjem. Tingene snakker sammen. Det er som et generasjonmøte der fellesnevneren heter kvalitet. |
 |
| Elektrisiteten var en gang en nyhet. Og det moderne ble tilpasset det tradisjonelle. Og her i spisestuen har det opprinnelige armaturet overlevd til denne dag. |
Marthe bor i et hus som ble tegnet og tenkt for de servisene Henriette Schønberg Erken hadde så mange av. Å arrangere selskap både var og er en kunnskap. Hvem skulle ha hvem til bord, i hvilken rekkefølge skulle bestikket plasseres? Og glassene? Og det hele skulle ta seg vakkert ut. I dag kan folk le bort alt dette, men det meste hadde en mening og en funksjon. Klarer Marthe å føre tradisjonen videre? Modernisere den? Gjøre den komfortabel for vår tids mennesker?
 |
| Skyve litt på bordet. Det handler om detaljer, om at alt skal stemme. |
Om det kan du altså lese i neste nummer av AquaVIT. Første del sto i vårnummeret og det finner du her: https://aquavitdigital.no/dm/aquavit-2-21/