Byggekunst?

Er det noe jeg verdsetter ved dette huset, så er det den spreke, sitrongule fargen på vinduene i salen.  Fra 1935.

– Da sees vi på tirsdag, kom litt før så går vi over huset og mine tanker rundt et påbygg.

Det var det jeg sa før jeg la på røret. "Dett var dett", tenkte jeg. Det er det vi gjerne sier når vi har gjort noe vi ikke helt aner konsekvensen av. Og nå skjer det som jeg egentlig har gruet meg litt for. Jeg starter på ferden inn i det uvisse. Det som kan bli så bra om det er vellykket, eller så galt om det ikke fungerer.

Trinn to

Det er trinn to som begynner på tirsdag; påbygget. Det som skal bringe Nordengen over i vår tid uten at det oppleves som en voldtekt av huset. Arkitekten er valgt etter nøye overveielse. Han er erfaren med slike oppgaver og med oppdragsgivere som meg selv. Men aller viktigst er at han må forstå meg og jeg må skjønne ham. Mor klaget alltid over at huset hennes aldri ble som tenkt. At arkitekten hadde tegnet noe som lå langt unna det hun hadde forestilt seg. Jeg vil ikke havne der. Den ene gangen i livet jeg bygger, skal det være vellykket. Skreddersøm, det er det jeg vil ha. Og da må jeg være tydelig, gjennomtenkt og lydhør. Men det må også han være. 

Selv med alt mitt rot aner du kontorets kvaliteter. 

Det vakreste kontoret

Det er tirsdag formiddag med solskinn inn av vinduene på kontoret mitt. Jeg har det vakreste arbeidsstedet du kan tenke deg på Bøndernes Hus i Løten sentrum. Store vinduer mot øst og nord, 20 kvadratmeter med bokhyller og god takhøyde. Innredet i et hus som delvis ble reist på dugnad i 1935 etter tegninger av arkitekt Finn Poppe på Hamar. Som funksjonalist drømte han nok om å tegne et moderne forsamlinghus med store, bare flater og vinduer uten sprosser. Men oppdragsgiverne hans var mer på det tradisjonelle sporet og fulgte anvisningene fra Bøndernes Bygningskontor som nettopp ivret for en modernisering av den tradisjonelle byggeskikken. 

Jeg har kontor oppe til høyre. Bøndernes Hus er den ideelle ramme i forhold til det jeg ellers jobber med.

Russland og vi

1930-tallet var turbulent både politisk, økonomisk og kulturelt. Bøndene i Løten svarte på tidens utfordringer med å reise dette kolossale kulturbygget i to fulle etasjer, samt loft og full kjeller. Salen ble utstyrt med et monumentalmaleri på bakveggen utført av kunstneren Paul Lillo-Stenberg (1893-1981). Det viser dansende og bunadskledde mennesker over furumoene. En harmoni man kunne drømme om, men som ikke var realiteten for den som fulgte med i nyhetsbildet eller med gru hadde fulgt Vidkun Quislings artikkelserie i avisen Tidens Tegn i 1930. Samme år utkom hans Russland og vi i bokform der han advarte mot Arbeiderpartiets og NKPs revolusjonsplaner i Norge. 

Det er i dette lyset vi må se både Lillo-Stenbergs maleri og byggingen av Bøndernes Hus. Det var politisk propaganda i en tid der bøndene følte seg truet av verdensrevolusjonen og arbeiderklassens voksende misnøye.

Bøndernes Hus er et monumentalbygg som signaliserer fellesskapets betydning. Det ble reist for at folk skulle møtes og konflikter forebygges. Å rive et forsamlingshus er som å rive et kirkebygg, det er fellesskapet som forvitrer. Men Bøndernes Hus ble reddet og er tilbakeført til sin opprinnelige fargeholdning.

Bunnsolid bygget

Men tidene endret seg og langsomt ble bygningen for stor og for gammel. "Gamalt ræl", sa folk uten å vite at dette kanskje er en av de mest påkostede bygningene fra mellomkrigstiden i Løten. Heller ikke hadde det noen betydning at det er en av få monumentalbygninger overhodet i Løten sentrum, reist i en tid da det ellers kunne være smått med penger til slik ekstravaganse. Men Bøndernes Hus var et viktig hus, derfor ble det reist.

Det mangler ikke på dimensjoner innover loftet på Bøndernes Hus.

Detalj av konstruksjonen. Det ble bygget for vare. Hva skulle dette ha kostet i dag?

Material- og håndverkskvaliteten er av en slik art at du knapt finner dets make herover. Og sammenlignet med det som bygges i dag, er Bøndernes Hus bunnsolid. Det er bare å ta en titt på takkonstruksjonene på loftet.

Rivetrusselen

Likevel, ved inngangen til 2000-tallet hang rivningstrusselen over bygningen. En verneaksjon berget likevel huset og i dag er vi tre gründere som har kontorer her og en fjerde som kanskje er på vei inn. I tillegg har vi Frivillighetssentralen som leietaker uten at det dette har gått på bekostning av forsamlingshusfunksjonene. 

Den store salen her hylles av (folke)musikere for sin akustikk. Selv har jeg leid kontor her siden Disen Kolonial ble etablert i 2008. Eller var det i 2007? Uansett, det har vært en lykkelig tid. 

Etter at huset ble berget fra riving opplevde Bøndernes Hus også å bli en rikskjendis i media. Det var kjerringa mot strømmen, forsamlingshuset som ikke ville dø. Det inspirerte folk andre steder til å se med mildere øyne på sine egne forsamlingslokaler.

Storsalen i andre etasje med Lille-Stenbergs monumentalmaleri på bakveggen.

Du kan mene hva du vil om de kunstneriske kvalitetene ved Lillo-Stenbergs veggmaleri, men det er den første avbildningen vi kjenner av Hedmarksbunaden som ble lansert samme år som bygningen sto ferdig.

Salen er tilbakeført med sine originale farger fra 1930-tallet. Til grunn lå fargeundersøkelser.

Geir Dingstad

Men altså, jeg har nettopp lagt på røret til arkitekt Geir Dingstad i BASE Arkitekter i Oslo. Det er han som skal tegne det nye tilbygget. Jeg har visst om ham lenge, og jeg kjenner folk som har brukt ham. Og når vi snakket på telefonen nå, lo vi av de samme tingene og hadde det samme synet på gjenbruk og at Nordengen etter tilbygg skal fremstå som en harmonisk helhet.

Men det viktigste er at at han er arkitekt og jeg er ikke. Slik bygningsantikvar Ragnar Kristensen tegnet ut mine tanker om arken på loftet, slik skal Dingstad nå få ønsket om et funksjonelt kjøkken, bad, soverom, samt et sted å overvintre geranier vinterstid, til å henge sammen med det gamle. Men i tillegg skal han legge inn overraskelser og humor. 

Jeg holder på, og nå på søndag var det loftsgulvet som ble oljet etter vasken. 

Løden, jeg liker så godt den mørke fargen som gulvet får etter oljingen. De fuktige flekkene er gammelt oljesøl der treverket er mettet fra før. 

Jeg vil ...

Men Dingstad skal få en oppgave til. Norge har en lang tradisjon for kunsthåndverk i arkitekturen. Bøndene i Gudbrandsdalen prydet sine hus med dekormaling og treskjæring, arkitektene hyret tidligere inn kunstnere til å formgi bygningselementer slik Y-blokka i Regjeringskvartalet var et eksempel. 

Jeg vil at Nordengen skal ta denne tradisjonen videre. At et begrep som "byggekunst" igjen skal bli meningsfylt. Huset skal bli en opplevelse, slik de gamle kunstnerhjemmene ofte var det. Carl Larsson-gården i Sundborn ble toneangivende for hvordan svenskene innredet sine hjem ved århundreskiftet. Jeg vil at Nordengen skal få den samme atmosfæren, bli et menneskelig hus, et sted å hvile seg, skjerme seg, skrive, lese og å tenke. Jeg vil at flatene skal brytes, at trinn skal skape nivåforskjeller opp eller ned i det nye tilbygget. Jeg vil ha siktlinjer som gjør at blikket kan vandre, både mellom rommene og ut gjennom vinduene. 

Dessuten skal huset forholde seg til tomten og ikke tomten til huset. Og han skal plassere en gammel veggfontene i keramikk fordi det har fulgt arkitekturen siden antikken. Opprinnelig for å svale rommene i middelhavslandenes sommerhete, men også fordi rislingen av rennende vann virker beroligende. En terrakottamedaljong utført av billedhuggeren Sigri Welhaven (1894-1991) skal også plasseres. Hun var inspirert av den italienske keramikeren Andrea della Robbia (1435-1525) og hans arbeider som var ment for fasadeutsmykning. Hun selv plasserte en ung kvinne mellom en vakker ung mann og en gammel grinebiter. Rundt dem slynger det seg en fargerik blomsterkrans. Den unge kvinnens kvaler mellom den gamle mannens makt og rikdom eller den unge elskerens vitalitet og ungdom? Selvbiografisk? Hvem vet.

Veggfaste benker røres ikke, men jeg fjerner alt jeg selv har satt inn av løst inventar. Så blir det gamle kjøkkenet til et gjesterom uten at historien forsvinner.

Fra kjøkken til soverom

Jeg har forberedt et dokument til ham med ønsker og behov, samt en planskisse til hvordan jeg selv kan tenke meg at huset skal se ut og hvordan den nye helheten skal fungere. For det er én ting som er viktig; det nye skal ikke gå på bekostning av det gamle husets funksjoner. Vi skal ikke utkonkurrere de gamle rommene, snarere skal de utfylle og supplere hverandre. Min tanke er at dagens kjøkken blir gjesterom vinterstid. Mine bidrag til innredningen der inne kan enkelt tas ut og erstattes med en seng. Vedkomfyr og kjøkkenbenk blir værende. Kammerset ved siden av blir også et bra gjesterom uten for store anstrengelser. 

Kveldens siste solstråler på vestveggen. Bak vinduene ligger det nåværende kjøkkenet og kammerset som uten særlige inngrep kan konverteres til gjesteværelser.

Antikvaren

Antikvar i Innlandet fylkeskommune, Agnethe Jovall, er også invitert på tirsdag. Jeg vil forsikre meg om at vi holder oss innenfor de restriksjonene som gjelder for en eiendom som min. Dessuten vil jeg vite mer om hvordan dagens byggeforskrifter fungerer i forhold til et hus som dette, i forhold til mine behov og ønsker. Hvordan jeg skal forholde jeg meg til tidens krav? 

Antikvar i fylkeskommunen,  Agnethe Jovall (til høyre) sist gang jeg orienterte om planene for fylkeskommunen antikvariske myndigheter. 

Også har jeg allerede noen oppfatninger om isolasjon, rommenes utforming, gjenbruk av vinduer og andre bygningsdeler. Men hvordan skal vi sy dette sammen til å bli en funksjonell helhet der alle rom har sin egen bruksverdi? Det blir en av Dingstads oppgaver. 

Hva er hemmeligheten bak et kunstnerhjem? Det handler ikke spå mye om pris, men at de fleste ting er villet og tillagt en mening. Lysekrone i glass laget av kunstneren Vidar Koksvik. 

Mye atmosfære kommer med tekstil og håndverk. Her er et hjemmevevd gulvteppe fra Dokka. 

Norge har en lang tekstiltradisjon som også var myntet på hjemmene. Men når skal vi trekke trådene videre? 

Kunstnerhjem

Han får ikke lov til til å begynne å tegne før jeg har studert noen av de norske kunstnerhjemmene fra århundreskiftet. Jeg skal legge turen til Asker, Sigdal og Eggedal og strengt tatt bør jeg også se Lars Jordes hus på Lillehammer som Fortidsminneforeningen nå restaurerer. Dessuten Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem. Hun og jeg har ganske lik smak når det kommer til innredning. Hun skapte en naturlig sammenheng mellom rommene inne og hagen ute og mellom de enkelte rom. Sigrid Undset møblerte med gamle ting. Det samme skal jeg gjøre. 

Hjemmevevd møbeltrekk fra et hjem på Dokka. En gang mente husflidsbevegelsen mye om hvordan norske hjem skulle se ut. Men hvem forfekter disse synspunktene i dag?

Det som skapte hjemmefølelse tidligere, gjør gjerne det fremdeles. Hygge er ikke noe du kjøper fra en katalog, men skaper med egne krefter.

Kunsten å glane

Hva mer? Jeg skal vaske kottene i dag. I går skjedde det ingen ting. Det regnet og været var grått. Min arbeidslyst var som været, det foregikk ingen ting. Det finnes slike dager der du bare glaner. Filosoferer og glaner. Ut i lufta.

En pall med glassflasker. Snart reiser de videre med innhold utover i landet.

I dag derimot kom det en pall med glassflasker til Disen Kolonials såper. Utsalgsstedene skal endelig få lønn for sin tålmodige ventetid. 

Og jeg litt lønn for strevet. 

 

Jada, det er ikke det at jeg mangler arbeidsoppgaver som gjør at jeg glaner.