Når stillasene faller

Året var 2004, mor leste avisen og tenkte at dette huset kanskje var noe for meg. Da det ble alvor var hun i tvil om hva hun egentlig var årsaken til. 

Det var mor som så Nordengen annonsert i avisen. Nå er hun ikke mer.

Veiskillet

Hva har jeg gjort? Det var det hun hadde tenkt når hun så utfallet av annonsetipset sitt, i 2004. Skaffet meg et morsommere og mer innholdsrikt liv, er det korte svaret. 

I oppveksten kunne jeg ikke forstå at mor noen gang hadde vært liten. Men fotografiene forteller om et ønsket og elsket barn. Her på spark i Frydheimsbakken, Moelv.  

Med litt utbrodering vil jeg si at det ble et veiskille i livet mitt. Uten Nordengen, ingen Disen Kolonial, ikke noe kontor på Bøndernes Hus i Løten, ingen seminarrekke som het Breidablikk, ingen redaktørjobb i AquaVIT, lite skribentvirksomhet, null hagemøbelproduksjon og salg av undergjørende såper. 

Men først og fremst; det ville ha vært mange mennesker jeg aldri ville ha møtt om livet hadde fulgt den opptrukne linje. Nordengen ble hennes aller største gave til meg, ved siden av livet selv. 

Men det ble aldri sagt.

Hadde det ikke vært for Nordengen, ville jeg neppe blitt kjent med Sveinung. 

Døden

Du tror du er forberedt, men det er du ikke. Et dødsfall virker aldri slik på deg som du tror. Opplevelsen endrer seg hele tiden. Det er som en berg- og dalbane. Fra dagene før den inntreffer, men likevel er ventet, til de siste minuttene før. Og så minuttene som følger etter at pusten har opphørt. Og timene og dagene som deretter følger. Til slutt bisettelsen. Mors foregikk i all stillhet. Knapt blomster, litt musikk, bare de aller nærmeste til stede. Det var slik hun ville forlate oss. Det var slik hun ville ha det.

I stadig forandring

Mor er ikke mer, men mor er der likevel. I en annen form, med et annet ettermæle enn jeg hadde forestilt meg. Slik døden glattet ut rynkene i ansiktet hennes, slik vasker den minnet om henne etterpå; tydeliggjør noe, tilslører noe annet.

I skrivende stund har jeg vanskelig for å huske ansiktet hennes klart. Jeg vet hvordan hun så ut, men jeg får likevel ikke til å ikke fange det inn, få det klart for meg. Hvordan det egentlig var, både på slutten av livet og i årene forut. Mor er blitt en prosess inntil minnet finner sin endelige sin form. 

Den nye ovnen står og venter på montering. Det har den gjort i snart ti år. Så ny og ny, fru Blom ...

Tommeltotten

Det jeg husker er enkeltdetaljer. Slik som hendene hennes. Men nå på slutten var de blitt så små, så små. Hvem kunne tro at Chopin en gang hadde fått disse fingrene til å løpe over tangentene? Og den ødelagte tommeltotten?

De hadde ingen katt og heller ingen hund i hennes barndom. Men de hadde Volvo'n. Den var som et familiemedlem. Volvo'n dukker stadig opp på bildene og fantes i mange av fortellingene hennes. 

Men var det den på høyre eller venstre hånd? Jeg tror det var på den venstre. Hun hadde klemt den i en bildør som bitteliten, en gang før krigen. Det finnes et fotografi av henne der hun sitter kjolefin ute på huk med en bandasjert hånd. – Se her, pappa, hadde hun sagt da han kom hjem om ettermiddagen. Da var smerten blitt til stolthet, men det må ha gjort vondt. Skrekkelig vondt. Og det var Volvo'n sin skyld.

En lukket loftslem gir ekstra plass.

Varme hendene

Etter hvert som de siste timene gled avgårde, antok fingrene hennes en svak og gusten lillafarge, ble kaldere og litt klamme. Vi varmet dem med våre egne hender, også for å forsikre henne om at vi var der, at vi passet på henne nå som hun ikke lenger kunne passe seg selv. Nå som hun skulle ut på sitt livs lengste reise.  

En åpen loftslem betyr mer lys i gangen nede.

Dette ville hun ikke like

Vi våket over henne. Søvnen hennes ble stadig dypere og lengre. Mor hadde bestemt seg. Mor ville ikke mer. Kunne ikke mer. Bena bar henne ikke lenger, maten smakte ikke. På noen måneder nær, ble hun 86 år gammel. Hun gled stille ut av verden ved 11:30-tiden pinseaften. 

At jeg nevner dette her, ville hun slett ikke like. Hun gjorde ikke så mye ut av seg. Det var en idé hun fikk med årene, tror jeg. Ville helst ikke synes. Hun ville være et av disse tannhjulene vi så ofte sammenligner lavmælte mennesker med. Hun, den fikse og morsomme frøken Kristiansen som sydde kjolene sine selv, som var så lettlikt og kvikk i replikken, omsorgsfull og omtenksom overfor andre, hun kom senere i livet til helst å ville stå litt bak og litt til siden. Men er det slik hun huskes?

Daniel Ritter legger siste hånd på vinduet før stillaset rives.

Uff, uff!

Når vi fotograferte henne i sykesengen, skjedde det mot hennes vilje. Men det var vår måte og fortelle hverandre at det sto til liv og at formen var slik eller sånn. Hun uffet seg over håret, over huden, over blåmerkene på bryst og bare armer. 

Bein utenfor mitt vindu.

Verden av i går

Men det er annen og egentlig grunn til at jeg nevner dette. For når hun våknet opp av søvnen, kunne hun fortelle om drømmer, ofte knyttet til hus som i dag enten er revet eller svært forandret. Hennes barndoms Moelv er knapt til å kjenne igjen, bedriften faren hennes var så involvert i ligger som en ruin til allmenn forargelse, barndomshjemmet hennes er endret og hagen hennes fra senere år med alle peonene er resolutt gravd bort. Mor opplevde at hele hennes verden forsvant i hennes egen levetid. Det var ingen steder og minnes.

Sveinung prøver malen for klaffebordet under vinduet på loftet. Det blir et romslig skrivebord med utstikt til vei og hage.

Stillasene faller

Arbeidet i Nordengen begynte ved de tider mor startet på sitt siste livsavsnitt. Nå er stillasene revet og mor er ikke mer.

Men med Nordengen vil hun alltid leve videre.

Mor drømte alltid om et hus med utsikt. Men det ble jeg som fikk det. Med hennes hjelp.