Hulda og heimen

– Stå stille, sier jeg. Christine Daae stopper opp. – Kikk mot det andre vinduet. Hun ser i den retningen. – Slipp inn litt mer lys. – Dette blir som Vermeer. Takk



Klarer jeg dette på en drøy time? Formidle min begeistring for Asker museum utenfor Oslo. Dette upretensiøse, vesle museet som på få kvadratmeter klarer å glede meg så mye?


Inngangspartiet er det første du møter i et hjem. Tilla Valstad brakte med seg disse dørene fra sin barndoms by Tønsberg. Gjenbruk er ingen ny oppfinnelse og Valstads gjorde det til et hovedgrep når de formet sitt eget hjem.



Det ser lyst og vennlig ut på bildet, men i virkeligheten er Valstads kjøkken lite og mørkt. Men det fungerte. Herfra ble det servert et endeløst antall middager til både hverdag og fest.


Frodig og overraskende

Ikke bare er museet velholdt og oversiktlig, det ligger midt i et boligområde, 15 minutters gange fra Hvalstad stasjon. Selv tok jeg toget ut i formiddagstimene sist fredag, først til Stabekk og deretter Spikkestadtoget videre. Du reiser gjennom et nedbygd landskap som likevel ikke har mistet den frodigheten som en gang må ha begeistret kunstnerne som slo ned her ute. To av hjemmene, Tilla og Otto Valstads hjem, samt Arne og Hulda Garborgs "Labråten" er vel bevart og kan besøkes. Typisk nok har jeg aldri vært her tidligere. Og det er synd, for disse hjemmene kan inspirere noen hver. Skal du se ett eneste museum i sommer, skal du reise hit ut. Nå skal jeg fortelle hvorfor.


Fargesettingen er visst Hulda Garborgs egen og oker fungerer like godt om sommeren som i vinterens blå lys.



Tilbygget med atelier for Otto Valstad er et drastisk inngrep. Flater, dimensjoner, vindusplassering og antall, alt kan egentlig kritiseres. Men når du ser det i virkeligheten tenker du; dette er da ganske hyggelig! Og ikke minst, morsomt. Se ellers på de små utbyggene, karnappene, som fungerer så godt innefra.

Arkitekten kommer

Men først; tirsdag i forrige uke kom arkitekt Geir Dingstad og antikvar Agnethe Jovall på befaring til Nordengen. Vi gikk over hele huset, enda så kaotisk det er med alle sine søppelsekker, oppstablede møbler, verktøy og andre rester etter håndverkerne. Jeg har klister på fingrene, jeg blir aldri ferdig med å rydde på plass, kaste og sortere. Det er alltid et "men". Noe som skal skje først, noe jeg må skaffe først, noe jeg skal kvitte meg meg, noe som skal males eller som står i veien.


Vi sitter på verandaen. Geir Dingstad snakker om hvilke detaljer som skaper et hjem. Han nevner lydene, skjevhetene, luktene, minnene og lyset.



Antikvar Agnethe Jovall har vært i Nordengen tidligere. Jeg vil ha hennes synspunkter når valgene skal gjøres.

Mitt forslag faller

Det var Dingstads første besøk i Nordengen. Han likte huset, men var mer forbeholden til mitt forslag til utvidelse. Han likte ikke en ny fløy som stikker av gårde nordover og nedover enga. Tomta heller, vil ville jeg ha en to meter høy natursteinsmur? Han overdriver og jeg parerete med at jeg ville ha trinn innvendig i det nye tilbygget, at nivåforskjeller skaper liv i et rom. Jeg snakker litt av erfaring, siden få av gulvene i Nordengen holder samme nivå. Det går litt opp eller litt ned fra rom til rom.

Mot nord?

Dingstad synes husets fasader fungerer bra slik det er i dag. At det er farlig å klusse med symmetrien og at en glassveranda noen meter fra den andre verandaen bare vil rote det hele til. Dessuten; hvordan hadde jeg tenkt å løse taket om jeg lot glassverandaen ligge på det nordøstlige hjørnet. – Din utfordring, svarte jeg, – det er du som er arkitekten. Men jeg er enig. Potteblomster liker sol og nord blir feil for dem også. Han syntes  utgang fra gavlveggen mot øst vil være et bedre alternativ. Dessuten, han forelsket seg i steinmuren som er en fortsettelse av husets grunnmur. En gang har hagen blitt terrassert. Kan muren, eller linjen den trekker opp bringe oss videre?


Nordengen sett gjennom løvet fra nordøst. – Er det ikke pent, sier jeg til de andre. Jeg sier det egentlig til alle som kommer på besøk. – Er det ikke pent?

Sett fra enga

Vi studerte huset fra alle vinkler. Praten gikk, Agnethe Jovall kastet frempå om et orangeri kunne være et forbilde i stedet for en gammeldags glassveranda? At en godt kan bryte, men ikke nødvendigvis ved å benytte et moderne formspråk. Kunne Victoriatidens arkitekter gi oss en hjelpende hånd? Dingstad lyttet, nikket og poengterte verdien av å la praten gå. At du aldri vet når en idé kommer og at den neppe hadde kommet om vi ikke hadde stått der nede i enga og tråkket i meterhøyt gress. Om det ikke blir orangeri, vil jeg, etter å ha sett kunstnerhjemmene i Asker, enda sterkere ha en glassveranda som er romslig nok til både planter og folk. Og den må gjerne ligge mot sør.


Stue på stue. Ser du flere rom, slik som her, legger du mindre merke til at rommene både kan være lavloftet, mørke og hver for seg ganske små.

Valstads hjem er et hav av detaljer, av øyenfryd og gjenbruk av gamle bygningselementer.



Overskudd, det er det det er. Alle steder finner du detaljer, små gleder som øyet bare så vidt fanger inn i forbifarten.



Hulda Garborgs glassveranda. Litt ute og litt inne.

Ikke tegne nå

Jeg rekker ikke dette på en time. Tiden flyr mens jeg skriver. Jeg må fortsette senere. Jeg har gitt Geir Dingstad beskjed om ikke å tegne noe som helst før jeg har gjennomført pilegrimsturene til norske kunstnerhjem.

Formålet er, som jeg sikkert har nevnt tidligere, å studere hus og hjem som engang bar en tydelig signatur til dem som bodde i dem. I Asker likte jeg nok best Otto og Tilla Valstads hus. Det står fremdeles tilnærmet urørt. 


Hva er det som virker så bra?

Men hva er det jeg liker så godt? Først og fremst inntrykket av at det er uoversiktlig, nærmest som en labyrint. Du vet aldri hva som gjemmer seg bak neste hjørne. Egentlig er dette huset en studie i kulturminnevernets historie, den gangen Norge fremdeles rev sine middalderkirker og historiske bygninger for fote. Den som har sett hjemmene til tidligere riksantikvar Harry Fett eller museumsmannen Anders Sandvig, vil raskt nikke gjenkjennende til Valstads hjem. Det er mildt sagt ganske overmøblert, fylt til randen med kunst, antikviteter og gamle bygningselementer. Dessuten er det ikke restaurert i hjel. Flatene ser ut til å være det samme som dengang. En stylist vil sikkert mene at innredningen er et salig rot, men jeg sier tvert i mot; det er individuelt og kunnskapsrikt møblert. Og, til tross for det dunkle dagslyset, hjemlig og ikke minst hyggelig. Det er en god atmosfære, selv i de minste av rommene. Jeg noterer meg overfloden av tekstil i innredningen. Og fargegleden som hersker i begge hjemmene.


Huldas puter. Fargeglade, broderte mønstre. Det fungerer når hjemmehygge er målet.

Veggfargen skulle visst hjelpe mot tunge tanker. Og det trengte en mann som Arne Garborg.

På toget hjemover

På toget hjemover forsøkte jeg å oppsummere hva det var jeg likte. For en skoleriktig arkitektur har ingen av husene, men hyggelige er de like fullt. Og økonomien som lå til grunn for dem var heller ikke overveldende. Altså sitter vi igjen med det menneskelige element, den kreativiteten som alle mennesker blir født med og som bare overlever livet ut hos noen få.

Men det er mer å si; det slår meg at den frodige selvgroddheten, ikke bare er kreativ, men også svært kultivert. Dette var folk som så verdien i det andre ville kaste, ødelegge eller modernisere vekk. Begge hjemmene er frie for snobberi og pretensjoner. I stedet vil jeg kalle dem hjertevarme, gjestfrie, morsomme og overraskende. Ikke minst Tilla og Otto Valstads hus.

Deres kjøkken var overraskende lite og like mørklagt som resten av huset. Otto Valstads høyloftede atelier kunne jeg ha tatt med meg med en gang, men også de lavloftede stuene; de er intime, som skapt for lystige lag med gode venner. Men det finnes også rom og deler av rom der en kan trekke seg tilbake til fortrolige samtaler under fire øyne.

Vår tids oppfatning av at et kjøkken helst skal være stort og gjerne også fungere som stue, spisestue og arbeidsrom samtidig, får seg seg i begge husene et kraftig skudd for baugen. Her er kjøkkenet et arbeidsværelse, et sted for matproduksjon og husholdning. Maten ble spist i helt andre omgivelser og fri for alt det rot og all den matos som skikkelig kokekunst alltid trekker med seg. Et måltid er ikke bare mat og drikke, men en sosial handling som trenger en ramme.


Festbordet til Hulda står dekket med Gerhard Munthes blåveisservise fra Porsgrund. Norsk måtte det være.



Mange nordmenn har et anstrengt forhold til livsgleden i glassarbeider fra Murano. Men Valstads falt for håndverket og livsgleden som en slik lysekrone bærer i seg.



En veranda for venner. Garborgs glassveranda er romslig, skyggefull og tett forbundet med hagen og stikkveien utenfor.



Mørkt på en sommerdag, men en hule om vinteren. Fra Tilla og Otto Valstads hjem.


Vakkert, men strengt

Labråten er vakkert, men likevel strengt i forhold Valstads hus. Det kan skyldes Hulda Garborgs innredningsideologi og Arne Garborgs humørsyke, men også at deres hjem ble kjøpt tilbake i nyere tid og senere er restaurert. Det medførte at mange av overflatene i huset fremstår som nymalte. Dessuten, jeg vet ikke hvor besnæret jeg er av Hulda Garborgs fargesyn. Hun var svær til å gi andre tvilende sine råd gjennom sin faste spalte i bladet Heimen. Men jeg falt ikke for verken ferskenfargen eller rødfargen hennes. Den grønne glassverandaen derimot? Tenk om jeg hadde hatt en slik!



Balkongen utenfor Arne Garborgs soveværelse. Den minner meg om orientens balkonger der du kan kikke usett ned på gatelivet. 

Glassverandaer

Begge husene har glassverandaer og balkonger. Jeg vil også ha det. Glassverandaen er rommet som er litt ute og litt inne, som vender ut mot hagen, der vinduene lar seg åpne i sommerkvelden slik at at blomsterduften kan leke i neseborene. Og vinduene har Dingstad allerede funnet hjemme hos meg også. Fine 1700-tallsvinduer fra en gårdbruker på Hedemarken som ville kassere dem. I årevis har de stått der og ventet. Vakkert, gammelt glass som bare venter på at solen igjen skal sende sine stråler gjennom dem.



Smijernsarbeider som en gang tjente en helt annen funksjon enn her.



Alle steder i hagen finner du skulpturer av samtidige norske billedhuggere.



Hagen til Valstads målbærer inntrykk fra mange reiser og land. Kunstnervennene deres utsmykket den og i tillegg handlet de med seg bygningsfragmenter som ble plassert rundt i anlegget. I motsetning til mange norske museumshager, er hageanleggene her i Asker godt vedlikeholdte.

Hagene

Bare to ord om hagene. Igjen er det et markant skille på dem. Valstads hage bærer preg av mange reiser og inntrykk. Det er en stort anlagt hage, terrassert og utsmykket av samtidens billedhuggere. Som husets interiører rommer den mange krinkelkroker og du er på oppdagelsesreise når du følger singelgangene her. Garborgs hage har nok opprinnelig vært mer til nytte og kan minne om en vanlig norsk gårdshage. Hyggelig, stemningsfull under løvkronene, men uten det overskuddet og den livsgleden som Valstads hage er så preget av.

Favorittmuseum

Har jeg et favorittmuseum? Jeg har flere, men min omviser på fredag, Christine Daae, løftet Asker museum opp til og bli ett av dem. Hun er en strålende og kunnskapsrik formidler.


Siden fredag har jeg sagt til alle jeg har møtt; reis til Asker museum i sommer.



Kjør på, Sjur, tenker jeg. La oss bekjempe minimalismen, trenge den tilbake, overvinne den og la den leve sitt sørgelige liv i gledesløshetens univers.