Menn på min alder

Klokka 08:00 i Nordengen. Det var avtalen. Fredag for 14 dager siden. Sol fra blå himmel. Jeg har notert det i margen.

Litt før

Jeg er der litt før Sveinung, men denne gangen er det ikke mitt hus det skal handle om. Snarere at mitt prosjekt er i godt selskap. 

Egentlig burde jeg åpne med å hevde at det over hele landet pågår prosjekter med samme mål og vilje som mitt eget i Nordengen. Rehabilitering etter antikvariske retningslinjer er ikke lenger bare noe for de spesielt interesserte. Det er en trend at privatfolk skaffer seg gamle hus. Hus som etterkrigstiden ikke har fart for ille med. 

Men selv de prosjektene, de som også i mine øyne kan se riktig ille ut, kan ha en kjerne av gull om du tar gir deg tid til å finne den.

 

Ja, det ser dramatisk og håpløst ut, men slike bygninger kan repareres.

Vi som elsker

Det har skjedd noe de siste ti årene. Eller kanskje det er bare de siste fem? En gang var vi enslige svaler som satte i gang med slikt arbeid. Snålinger, kunne folk si om oss med et smil. Men vi visste bedre. 

Mange av oss hadde reist og sett hvordan ruiner gjenoppsto som attraktive eiendommer i utlandet. Vi dro til Sverige og ble forgapt i Värmlands torp og gårder, til Tyskland der forfalne herregårdsbygninger i den tidligere østsonen gjenoppsto i fordums prakt, til Polen som skjøtter sine historiske byer så vel, til Spania, Italia og Frankrike der forlatte steinhus forvandles til attraktive (ferie)boliger for et internasjonalt marked.

 

En gang så Høyby slik ut. Sammen med det som er bevart av bygningsspor ellers, er det mer enn bra nok dokumentasjon for en eventuell tilbakeføring.

Eiendomsmeglere

Vi bladde i magasiner og oppdaget at det fantes en egen nisje for de eiendomsmeglerne som spesialiserte seg på historiske bygninger. Det finnes et betalingsvillig publikum som ikke vil ha noe annet, som jakter på de optimale objektene. Eiendommer med potensiale.

En slottsruin i utlandet fenger mange. Men dette? Ting skjer her hjemme også.

 

Vi så at det som ble trukket ned som en ulempe av eiendomsmeglere i Norge, ble snakket opp som store fordeler der ute. Vi observerte til vår glede at det fantes et eget marked for «historic properties» som ikke kjenner noen landegrenser.

Sveinung kikker under stabburet. Vi tror det er langt eldre enn det som som står oppført i Sefrak-registeret.

Historien, kvaliteten på bygningsmaterialer og håndverk, på originale løsninger og beliggenhet ble gitt en egen verdi. Jo mer særegent, jo høyere pris. Jo flere restriksjoner som ligger på huset og området det ligger i, jo sikrere kan du være på at investeringen din også er trygg. Velstående nordmenn har lenge vært blant kundene der ute. Men hva skjer her hjemme?

Med sine utbygg og mange detaljer har bolighuset i Høyby vært noe jeg har studert i arbeidet med Nordengen.

En baldakin? Kall det hva du vil, men det lille taket får deg til å trekke på smilebåndet. 

Kanskje er det et tegn i seg selv at denne bloggen uten nevneverdige anstrengelser har passert 30 000 visninger på mindre enn fire måneder. Og at også norske undersøkelser dokumenterer at mønstrene vi ser i utlandet, gjenfinnes her.

 

Overskudd må ikke være prangende. Det holder med et lite vindu som dette.

Restriksjoner

For også her hjemme kan du prise deg lykkelig om du bor i et område som er regulert til en eller annen form for bevaring, der politikere og en kommunal administrasjon håndhever strenge regler for riving, fasadeendring, vindusutskifting og nybygg. Restriksjoner gir trygghet og forutsigbarhet. Og det avspeiler seg i eiendomsprisene. Boliger i slike områder har en bedre prisutvikling enn tilvarende omåder uten restriksjoner.

Det skal ofte et kamera til for å se kvalitetene, slik som denne morgenstunden hvor hus og hage flyter sammen. 

Skygg unna «ja-kommuner»

Derfor starter jeg med et råd: Skal du etablere en anstendig virksomhet eller ut å handle deg hus og hage, skygg unna såkalte «ja-kommuner» der tilfeldighetene råder og spekulantene har frie tøyler. Slike steder er det gjerne tette bånd mellom politikere, administrasjon og lokale utbyggere.

Kommer du utenfra og ikke kjenner nettverkene eller de lokale maktstrukturene, er du sjanseløs. En «ja-kommune» er en farefull investering for den som vil ha noe mer ut av livet enn en kortsiktig gevinst. En «ja-kommune» er morgendagens taper og du blir med på nedturen.

 

Kjøper du eiendommer som Høyby, overtar du ikke bare et hus og en hage, men også andres barndom, historier og minner.

Kommunehuset

Ta også en kikk på hvordan kommunesentrene ser ut og hvordan de steller sitt eget rådhus. Er rivegleden stor, ombyggingsiveren umåtelig, sentrum døende og slitt, er det all grunn til å være skeptisk. Hvordan de steller sine egne hus, sier mye om lemfeldigheten ellers.

 

Det er ikke bare huset. I hagen finnes det rester av en gammel dam, epletrær, busker og stauder. Den ligger der og venter på at noen nennsomt skal rydde.

Menn som meg

Det finnes mange mannfolk på min alder i slike kommuner. Menn som ikke har fornyet seg på 30 år, som tusler i korridorene og fnyser av ord som "sirkulær økonomi", "gjenbruk", "arkitekt" og "kulturlandskap". Som programmatisk mener at alt som er gammelt, som er grønt eller vakkert, også er verdiløst. 

Det er menn som gjerne snakker selvsikkert og brautende om vekst og næringsutvikling, men som likevel oppleves som mentalt kisteklare. Overdriver og karikerer jeg? Nei, jeg tror ikke det. Dessverre. Kvinner er i slike sammenhenger langt bedre.

 

Veien smyger seg langsomt gjennom skogen, men før du vet ordet av det, står du på tunet.

Verdier

Det er det med gamle eiendommer at husene ofte har vokst seg inn i omgivelsene. Hus og landskap flyter sammen til en helhet. Det er et slikt sted Sveinung jeg skal besøke nå. Vi skal til Høyby i Rokoberget. Et anlegg jeg ofte har studert i forbindelse med mine egne utbyggingsplaner i Nordengen. Et anlegg som lenge har stått fraflyttet og til forfall.

Men så kom Øystein Milvang med familie fra Ås utenfor Oslo. De kjøpte småbruket fordi det var akkurat et slikt sted småbarnsfamilien ønsket seg. God beliggenhet, ikke for langt unna hjemstedet og med mulighet til å drive økologisk jordbruk.

 

Øystein Milvang og familen hans er nye eiere av Høyby. 

Form

Våningshuset her vokst seg større gjennom årene, men aldri mistet formen. Egentlig er det en studie i hva du kan tillate deg av krumspring med en slik enkel konstruksjon, uten at det blir feil. Høyby er egentlig et studieobjekt. Jeg burde ha registrert i forbindelse med kulturminneplanen for Løten, men vi hadde så mange andre anlegg som også fortjente plass i den. Derfor ble ikke Høyby med.

Høyby er et funn, sier jeg til Øystein Milvang. Hvor finner du maken til dette?

Gården er et bruk med ikke mindre enn tolv bygninger. Mange av dem tilsynelatende svært forfalne. Tunet ligger vakkert til. Folke-eventyrene ville ha kalt det en lysning i skogen. For når du kjører av fra hovedveien passerer du først noen hus, før grusveien krummer seg og smyger seg videre gjennom skogen. Du kjører forbi enda en liten grend, men så deler veien seg. Da skal du ta til venstre. Uten å ane det, er du nesten fremme. Men først er det en liten bakke, så en sving til. Så er du der. Veien fortsetter gjennom det vide tunet, men Sveinung og jeg parkerer her.

 

Historien om Høyby er et fragment av den store fortellingen om moderniseringen av Norge. Bakelitt var en av de første formene for plast, oppfunnet i tiåret etter 1900. Etter hvert kom det stikkontakter, lysbrytere og som her; dørvrider i det vidunderlige og nye materialet som var så lett å holde rent.

Den nye tid

Vi skal gjøre en tilstands- og tiltaksrapport for bolighuset. Det er jevnaldrende med Nordengen og er bygget etter samme skjema, men her er trappehuset lagt utenpå bygningen. Kjernen er oppført i laftet tømmer. Det sto upanelt til lenge etter krigen. Som Nordengen hadde det opprinnelig de samme sveitserstilgeriktene rundt vinduer og dører.

 

Det gjaldt å utnytte lyset. Derfor er denne løsningen ganske vanlig i hus hvor tiden har stått stille.

Trappehuset er morsomt med sin lille baldakin og sine dobbelte speildører. Noen har hatt både kjærlighet og ambisjoner for Høyby. Eget trappehus gir bedre plass inne. Jeg kjenner allerede et stikk av misunnelse.

Det gamle stuerommet er i dag delt av en lettvegg. Helt sikkert fordi det en gang var folksomt her og det var behov for et ekstra sengekammers. Kanskje var det også flere generasjoner som bodde sammen her. Hvem vet? Jeg fjernet en tilsvarende lettvegg hos meg. Rommet ble så lyst og vennlig.

Kjøkkenet ligger til venstre for hovedinngangen og bak det gjemmer det seg enda et kammers. I tillegg er det oppført en kjøkkeninngang, som nok er den som har vært i daglig bruk. I det samme tilbygget finnes det også et spiskammers. Det er morsomt og litt rart med sine småvinduer. Veldig sjarmerende.

Loftet

Jeg har allerede skrevet så ltfor langt, men loftet må jeg likevel nevne. Det er uinnredet. Når du kommer opp trappen er det en katedral som møter deg. Det er høyt til taket, lyst og romslig til tross for få vinduer. 

Sveinung sier at sperretaket er spinkelt konstruert og ikke vil tåle noe annet enn flis eller bølgeblikk. I Høyby er det begge deler. To generasjoner med tak. Men dette er et loft fullt av muligheter. Setter du opp vinduet hører du stillheten eller fuglesangen. Kikker du ut, ser du stjernene eller månen som stiger opp over Stensåsen. Soloppgangen er et kapittel for seg.

 

;Mulighetenes loft. Hvem bygger slik i dag?

Høiby er et funn. Det er det jeg sier det Øistein Milvang. Andre kan riste på hodet av dette, men jeg nikker anerkjennende. Sveinung også.

Fremtiden på sin side

Visst er det mye å ta fatt i. Rapporten vår ramser opp råteskader, stokkmaurangrep og en fuktig kjeller. Men Høyby er et hus som har levd, et hus som tåler livet, som har en hage full av spor og åkerlapper som kan dyrkes.

Fremme

Øystein Milvang og familien er allerede godt i gang. Han har kjøpt seg traktor, dyrker et mangfold av grønnsaker og skal snart begynne på husene. Familien hans representerer neste generasjon. De har fremtiden på sin side. De er kommet dit de andre skal.

Lenge trodde jeg at Høiby var tapt.