En flaggstang til begjær

 

1880: Bjørnstjerne Bjørnson kaster seg inn i kampen for det "rene", norske flagget. 2021: Jeg drømmer om en flaggstang i Nordengen.

Det nærmer seg 17. mai. Det skal flagges i bygd og by, men ikke i Nordengen. Ikke enda.

Flagging

Det er flere år siden Tone Harr Lind spurte om jeg var interessert i et ekstra bomullsflagg hun hadde liggende. Innkjøpt på Otta til moren som ønsket seg en flaggstang, men aldri fikk noen. Jeg er i samme kategori. Jeg vil ha en flaggstang, høy, en som passer til flagget, mer enn til huset. Og flagget er digert, sier Tone, ment for en høy stang

Bra, tenker jeg. Jeg liker godt mål på ting; store skjorter, romslige bukser, rike porsjoner, fulle glass – og en flaggstang som synes. Det heter seg at en flaggstang skal være en tredjedel høyere enn huset, men som sagt; jeg lar flagget styre.

Flagget fra Tone Harr Lind, der det ligger i oldemorens reisekiste. Nesten 12 kvadratmeter stort. Er det fest, så er det fest!

En flaggstang

Det er noe med flagging. Det markerer så tydelig fest og høytid. Eller sorg. Det skiller hverdag fra hviledag. Det norske flagget mot en blå himmel og bjørketrærnes hvite stammer og lysegrønne museører kan du ta til tårene av. Finnes det noe vakrere? Kan hende gjør det det, men ikke 17. mai.

Fotoalbumet der mor har tekstet bildene for at vi etterkommere også skal vite.

Arvelig belastet?

Hun marsjerte og småløp om hverandre for å holde tritt med barnetoget. Bestemor hadde fått sydd seg drakt hos en herreskredder på Hamar før krigen og så ut som en trikkekonduktør. 

Er jeg arvelig belastet? Det er jeg. Nylig viste jeg mor i et gammelt fotografi i et album. «Den 17. mai 1945» står det skrevet ved siden av. Hennes skrift. Det viser barnetoget i Moelv det året. Barn som toger på brua over Moelva. Unger på rekke og rad med flagg, så festpyntet som den nære krigstid tillot. Mange av dem var oppmerksom på fotografen.

Et kryss over hodet

Det er satt et kryss over hodet på en dame som småløper ved siden av ungene. Det er bestemor. Frøken Johansen fra Oslo som ble til fru Kristiansen i Moelv og endte sine dager som Kristiansenkjerringa på Vollbekk. Det var det gutter på epleslang kalte henne dette som gammel. Hun gjemte seg bak bak brudespireaen og tok dem på fersken.

Hun hadde gått fra en verden som yrkesaktiv kvinne med egen økonomi i Oslo til å bli husmor og mor i Moelv. I 1929 må det ha vært en overgang. Men hun ville ha bestefar.

Jeg kjører innom Eidsvollsbygningen for å ta flaggstangen der i øyesyn. Det må jo være alle flaggstengers mor. 

Hun husket barnetogene i Oslo. Den endeløse strømmen av skolebarn som bølget seg gjennom byen og oppover Karl Johans gate. Men i 1945 var det mange unger som aldri hadde gått i et barnetog før og derfor  ikke visste hvordan en tedde seg. Dette var Moelv på Hedemarken og ikke Festplassen i Bergen. 

Hun påtok seg - ganske uoppfordret er jeg redd - rollen som dirigent og fikk pisket opp stemningen. Fikk farten opp på dem. Tok regien. Skrudde opp lyden og ropte at de måtte løfte flaggene til himmels. Hennes egne barn må ha gremmet seg over et slikt geskjeftig opphav.

Jeg noterer meg at det ikke er noen glasskule i toppen på flaggstangen foran Eidsvollsbygningen. I stedet er den dreid og hvitmalt som resten. Men vil jeg ha en hvit flaggstang? Må den være hvit?

Bestemors flaggstangdrømmer

Bestemor ønsket seg også flaggstang, men bestefar ville ikke ha det. Han var travel nok med forpliktelser ellers til at han skulle håndtere offisielle flaggdager også. Hun ønsket seg flaggstang og måneskinnslampe. Hele livet gikk hun der og ønsket. Men måneskinnslampe i funksjonalismens tidsalder? Hun var født femti år for sent.

Jeg liker detaljene. At stangen ikke bare er en rund stokk på høykant. Og jeg liker materialet. Tre, en flaggstang må være i tre og kunne vedlikeholdes.

Med flaggene gikk det litt bedre. Hun allierte seg med én i nabolaget. Lensmann Bull, ble han omtalt som. Slektning av professor Francis Bull som i fjernsynets barndom satt i en høyrygget stol og mintes Bjørnson, Ibsen og det gamle Christiania. Jeg husker ham. En arkaisk gammel herremann med litt store tenner i et rynkete ansikt. 

Lensmann Bull må ha vært temmelig original der han gikk først i 17. mai-toget gjennom Moelvs gater i sin hvite uniform. Som Bjørnson skal han ha hatt flere flaggstenger hjemme i sin egen hage. Han heiste flagget i dem alle sammen til bestemors store fryd. Fra karnappvinduet sitt kunne hun se bort på det hun selv ikke fikk. Hun jublet og gjorde ingen hemmelighet av at flagg, juletrærer, sang, levende lys, englehår og kjoler med tunger og rysjer satte henne i feststemning.  

Men så var det plasseringen? Hvor skal stangen stå?

Det skal være tre

Jeg vil ha en stang i tre. Ikke metall, ikke glassfiber. Jeg skal ikke kopiere Bjørnsons Aulestad der museumsfolkene erstattet tre med glassfiber. Bjørnson selv må snu seg i graven av det. Du ser det på formen og hører det på lyden når vinden pisker flaggsnoren. De kunne like gjerne ha spart seg flaggstengene, det er som å henge opp et oljetrykk av Brudeferden i Hardanger til erstatning for originalen, fordi det kan ta skade av å henge på veggen. Til Aulestad reiser du verken for flaggene eller serveringstilbudet. Begge deler er like elendig. 

Alt har jo handlet om det nye loftsrommet det siste halvåret, og plasseringen av flaggstang er ikke noe unntak. Men skal plasseringen bestemmes av at jeg skal ligge i sengen å se flagget vaie? Hvor lenge gidder jeg det? 

Vinden leker

Så altså: I Nordengen blir det stang i norsk tre, og i det ligger det mye symbolikk. Flagget selv er selve symbolet på friheten som vinden leker med og sender i alle retninger. Den friheten jeg selv verdsetter så høyt. Det minste vindpust og det beveger seg. Ser du det norske flagget, tenker du automatisk på Norge. Folk har dødd for dette symbolet, de har ofret mye og båret tungt, det er hånet og brent, så derfor viktig å holde å holde det i hevd. I hyllene bak meg her har jeg Så vant vi vår rett (1947) i to eksemplarer, det ene eksemplaret mer lefsete enn det andre. Og hva pryder omslaget? Det vaiende flagget. Det de en gang kjempet for.

Det har ikke manglet på entusiasmen for maidagene i 1945 i vår familie. Det er så vidt boka fremdeles henger sammen. 

Plassering

Men så er det plasseringen da, hvor skal stangen stå? Jeg googler "flaggstang plassering". Flaggstangspesialisten skriver at det er sjelden at en flaggstang blir for høy. Der er jeg enig. Bestemor ville også ha omfavnet dette. Dessuten skal man ta hensyn terreng, husets plassering, står det. Norges Huseierforbund har lagt ut en egen artikkel om flagg og flaggstang, men jeg skjønner at denne avgjørelsen kan jeg være alene om. 

Jeg år rundt i hagen for å finne en passende plassering, men tenker; vent nå til resten er på plass. Roma ble ikke bygd på én dag. 

Jeg spankulerer rundt i hagen og tenker at flaggstangen bør stå et sted jeg hvor vanligvis ikke ferdes.Den skal bidra til å ta hele hagen i bruk. Det bør være en lett og naturlig atkomst innefra og flagget skal være synlig fra vinduene, men ikke nødvendigvis fra sengen på loftet. Kommer jeg lenger med dette så lenge tilbygget mitt bare er en klossete skisse?

Det frie Norge
Da folkehøyskolemannen Herman Anker skulle velge seg et symbol på et fritt og uavhengig Norge, plantet han et grantre på plenen foran huset sitt Sagatun. Der skulle det få vokse seg stort og vidt og la sine grener strekke seg utover i, ja nettopp i frihet. Akkurat som det nye Norge. Og slik ble det. Treet står der fremdeles. Jeg tenker det samme om flaggstangen. Flagget må ha plass, flagget må få vaie og synes fra alle kanter.

Tone skriver:
"Nå ser det omsider ut til at flagget skal få vaie i vinden igjen, men denne gangen er det Sjur som må ordne flaggstang først! Denne gang på Løten i hans vakre have og foran hans nyrestaurerte hus som jeg gleder meg til å se ferdig. Da blir det i familie, om enn i den utvidede familien.

Det ville min mor ha likt!"

12 meter

Så for å konkludere; jeg skal ha 12 meter flaggstang i hagen. Kanskje på nedsiden av huset og ikke nødvendigvis hvit, men grønn som vinduene på huset. Jeg vil se flagget vaie, heller fra vinduene enn  fra sengen. Det skal være Norge i rødt, hvitt og blått.

I Nordengen.  

Eidsvollsbygningen er pyntet til 17. maifest, men kunne de ikke ha brukt noe annet enn gammel julepynt i plast når de først gjorde seg anstrengelsen med grangirlander?