Våren

Den såre våren. Det går et par timer, så er pyntlige kontorhender forvandlet til arbeidsnever.

Det har stilnet av på byggeplassen. I alle fall tilsynelatende. Våren eter seg innover enga, jager etter snøflekkene og får krokusen til springe. 

Blikkenslager Arne Aasen har utført mye av takarbeidene i Nordengen gjennom årene. Han kjenner huset og vet stort sett hvordan jeg vil ha det. 

Detaljer

Sveinung har igjen noe småtteri. Montere dørvridere, sette opp knaggrekken på kottet, lage ferdig loftslemmen og en nedfellbar bordplate under viftevinduet. Det er alle disse detaljene som jeg har gått i årevis og sett på, men ikke har fått gjort noe med. Du kjenner deg sikkert igjen.

Bjørketreet utenfor vindusene mine har museører. Et viktig vårtegn i en by der vi bor tett og mange.

Vår i byen

Men så er det vår. Utenfor leiligheten min i Oslo har bjørketreet fått museører. Det japanske kirsebærtreet lenger nede i gata står med bristeferdige knopper. Det er en severdighet og en begivenhet når det blomstrer noen hektiske aprildager om våren. Folk kommer fra hele byen for å se på det.

Det er nå det skjer. Med noen kalde dager holder blomstringen en uke eller så. 

Treet står på hjørnet i strøkets fineste hage. Den er anlagt, sies det, av landskapsarkitekter som bor i gården. Det er en smal tarm av en hage med et veikryss i hver ende. Likevel fremstår den som en oase. Jeg kikker alltid over gjerdet når jeg går forbi. Hagen beriker turen ned til butikken og den bekrefter det jeg sier gang på gang; bruk fagfolk. Denne hagen er som et svennebrev. Den er tenkt ned til minste detalj. Planteslag, plassering, blomstring, lysforhold og opplevelse. Selvgjort er ikke velgjort, det blir som regel halvgodt. Det finnes nok av eksempler på det i nabolaget.

Du skal ikke fotografere en hage en gråværsdag om våren. Men dette er likevel en av de vakreste forhagene i byen.

Gull og grått

I Nordengen er det blikkenslager Arne Aasen som holder på alene nå. Det er han som beslo lysthustaket mitt for noen år siden. Det høster jeg mye skryt for fremdeles. Han er håndverker av det gode slaget. Han liker jobben sin. 

Lysthuset fotografert i fjor høst. Gull og grått går fint sammen, bedre enn bildet kan gi inntrykk av.

Bestillingen den gangen var; gjør det fint. La metallet komme til sin rett. Dekorasjonsmaler Anne Louise Gjør forgylte kula med bladgull. Den lyser fremdeles lang lei og får taket til å strekke seg mot himmelen. Zink og gull fungerer bra sammen og er velprøvd. Det er den samme fargekombinasjonen som grått og gull. Hva hadde gustavianske interiører vært uten? 

Jeg foretrekker zink. Ikke bare fordi det er et tradisjonelt materiale, men også fordi det får en fin patina med årene. Men foreløpig er det blankt som sølv.

På taket blir det zink i alle renner og beslag. Som ny skinner zink som en nypusset aluminiumskjele. Men den anløper raskt og blir da gråere, men også mer levende. Hadde jeg valgt aluzink, ville patinaen kommet ferdig fra produsenten. Men den lever ikke, slik som zink gjør. Derfor har jeg aldri falt for fristelsen. Jeg er av det slaget som kan ergre meg i årevis over en detalj som skurrer. Jeg formørker både eget og andres liv med det som kan oppleves som småtteri.  

På oppsiden mot veien har han laget en liten prøve. 

Det er sånn vi har det, vi som er hekta.

Sortering

Byggearbeid eller ikke, våren går sin gang. Jeg rydder i materialhauger, sorterer avfallet for å finne ut hvordan jeg kommer ut i et miljøregnskap. Er det noe som kjennetegner norske byggeplasser, så er det mengden med søppel. Det er kontainer på kontainer med plast, isopor, metall, tre og isolasjon. Så også i Nordengen? 

Det blir alltid hauger som skal ryddes i. 

Vet ikke enda, men det tegner bra. Da vi rehabiliterte huset i 2005 pleide jeg å skrive at vi ikke produserte mer søppel enn at det fikk plass i en bærepose. Det var en overdrivelse, men heller ikke så langt unna sannheten. 

Jeg kunne bare ha fyrt opp alt sammen, men måtte uansett flytte haugen. Og vedkomfyren på kjøkkenet liker småved, altså sager jeg opp alt sammen. Time etter time.

Nå kapper jeg opp alt treverk til ved, knuser ødelagt takstein til underlag for en ny uteplass. Sveinung har allerede samlet plastemballasjen som trefiberisolasjonen kom i. All gammel isolasjon (mose, flis og gamle maurtuer) sprer jeg utover enga, mens det lille grannet med papp og tjærepapp kjøres bort. Men vi snakker ikke om mer enn et par plastposer. Og mer enn det, er det ikke. Men jeg sager og sager. For å illustrere mengdene lar jeg haugen slange seg bortover enga før jeg kjører den inn i uthuset.

Det ble flere sekker med plast enn denne, men sammenlignet med en moderne byggeplass, er det for ingen ting å regne.

Haugen før jeg startet på den. 

Den sovende arkeologen

Men arkeologen i meg våkner av dette. Å sortere haugen vil det si det samme som å rekapitulere hele byggeprosessen. Underst ligger gammelt panel og isolasjon, øverst biter av det nye panelet, blandet med metallbiter og spikeremballasje. Men jeg finner også håndverkernes små notiser og utregninger. Gamle som nye.

Byggearbeidene har vært en prosess med med mye grubling. Det er det som skal til for å skape et resultat jeg blir fornøyd med. Og det er ikke bare hendene som jobber, hodet skal også henge med. 

Men noen har gjort seg notater tidligere også. Baksiden av et panelbord som ble fjernet. Men hvem var August?

Mer av det samme. Talløse beregninger som dette ligger igjen i materialhaugen. 

Alt dette ville jeg ha gått glipp av om jeg bare hadde satt fyr på haugen eller samlet det i en kontainer.

Våren i sagnuggen.

Våren

Men våren er også det samme som før. Krokus, forventninger, beskjæring og overraskelser. Dessuten raking. Jeg raker meg til blods. Vannblemmene kommer etter et par timer og ikke lenge etter går det hull på dem. Kontorhendene mine forvandles til arbeidsnever. Men det er bare begynnelsen. Gjennom sommeren er det ikke annet enn rifter og træler, før snøen omsider legger seg .

Og hendene igjen faller til ro.