Uro
 |
| Når dagen gryr over det tidløse Hedemarken. Uansett hvor du lever i verden; denne stemningen slipper aldri taket i deg. |
Slitt gulvteppe
På Aulestad valgte han seg det største og beste rommet til arbeidsværelse. Et rom med utsikt over gården, hagen, men ikke minst dalføret. I dag ser det ryddig og hyggelig ut der inne, men jeg tror at det en gang fløt med papirer. Fløt med oppslåtte bøker, uleste aviser, notater, brever og gamle trikkebilletter. Det slitte gulvteppet forteller sitt tydelige språk.
Å leve i livet
Kan hende er Ibsen en større dikter, mer universell og tidløs. Men Bjørnson var menneskelig. Bjørnson var en mann full av følelser, men av og til også en helt umulig mann. Der Ibsen observerte og diktet ved sitt skrivebord, kløv Bjørnson opp på barrikadene, holdt fanen høyt og tordnet. Han tok enkeltmennesker og hele nasjoner i forsvar. Han skrev varmt om sangfuglene og om det Roma som forsvant foran øynene på ham etter at byen ble hovedstad. Det skjedde ved Italias samling i 1870 og var en følge av frihetshelten Giuseppe Garibaldis verk. Derfor elsket Bjørnson også ham. Bjørnson levde til fulle det livet han hadde fått tildelt. Det er derfor jeg liker Bjørnson.
Han levde.
"L"
Bestefar Harby hadde tolv bind med Bjørnsons skrifter. Bokryggene var prydet med Bjørnsons speilmonogram i gull. Han døde lenge før jeg kom inn i verden og jeg kjenner ham bare fra fotografier og av omtale. Fotografiet som renner med i hu viser en litt tettbygd mann med bart. Han må ha vært i 40-årene da det ble tatt hos fotograf. Han kikker avmålt inn i kameraet. Lauritz het han. Et staselig navn som også ga ham en signatur med autoritet. Jeg skulle ønske jeg også hadde et navn som begynte med "L". Min "S" blir alltid stående litt alene, ganske keitete og uten evne til å trekke med seg resten av bokstavene. Jeg har strevd med dette hele livet. Bokstaven "L" derimot omfavner hele navnet til Lauritz. Med fyllepenn signerte han sine brever med "L. Harby". Basta!
Han ble tidlig enkemann og levde videre med fem barn og en ung husholderske til han selv døde ganske rett etter krigen.
Tolv bind
Men han etterlot seg altså en jubileumsutgave med Bjørnsons samlede skrifter. Tolv brune skinnbind, alle like uåpnet. Far arvet serien og stemplet sitt eget navn inn bøkene, men åpnet dem ellers ikke.
Hva forteller dette om far og sønn Harby? Hvorfor gikk Lauritz Harby i Mesnalien hen å kjøpte seg så mye Bjørnson? Var han innerst inne likevel en radikaler? Neppe. Han kjøpte seg spiseservisei porselen også. Til tolv personer. Han må ha likt tallet tolv.
For ham tror jeg det handlet om konvensjoner. At heller ikke en liten skogsbygd som Mesnalien i Ringsaker slapp unna jobbetidens hang til overdrivelser. Med slike bøker kjente han seg på den sikre siden. Han var en opplyst mann som kunne ta imot utenbygds folk uten å vike en tomme.
Da mor flyttet i leilighet, ble bøkene gitt bort. Fremdeles ulest. Jeg burde ha skjønt bedre.
På villstrå
Hvor vil jeg med dette? Som vanlig vet jeg det ikke. Da jeg satte meg ned i morges var planen en helt annen. Over Mjøsa lå Grefsheim badet i morgensol, slik gården har gjort det i uminnelige tider. Jeg skulle skrive om det å vende tilbake. Om å komme hjem til det landskapet som en gang formet meg, og som aldri slapp taket da jeg reiste ut i verden. Om hvor viktig det er å kjenne seg hjemme og omsluttet der en til slutt slår seg ned. Ikke mine ord, det er en forfatter som har skrevet dette også, Siegfried Lenz.
Det jeg vil frem til, er at trygghet kjenner du best der hvor tiden går saktere. Den står ikke helt stille, men endringer skjer i et tempo som er begripelig for menneskene. Det er dette som er min nøkkel til Nordengen. Det skjer nesten ingen ting der.
Menn som meg
Så skulle jeg heve en pekefinger mot stedsutvikling som skjer på utbyggers premisser og vise til Ås sentrum i tidligere Akershus fylke. Et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå. Fra å være en konsentrert husklynge ved jernbanestasjonen da jeg jobbet der tidlig på 2000-tallet, er Ås sentrum i dag redusert til et gjesp av en forstad til Oslo. Det ser ut som et t-banestopp på østkanten. Høye, hvite bygninger uten sjarm eller livsglede, unnfanget av regneark og arealutnyttelse, trolig utformet av menn på min egen alder. Dette siste er igjen en antakelse. Men menn på min alder kan være triste saker. Skikkelig triste.
Borte vekk
På Ås, som i mange andre norske kommuner, har utbyggere sikkert gjort sine hoser grønne i rådhuskorridorene. Snakket om fremtid og befolkningsvekst, skatteinngang og urbanitet. Vist til lysende eksempler fra andre "ja-kommuner"der politikere uten nevneverdig refleksjon har omkalfatret sine velgeres hjemsteder, gjort fellesskapets arealer om til byggegrunn for de få og kapitalsterke. Slettet det kollektive minnet og alt som binder generasjoner og folk sammen. Eliminert alt som fyller et sted med innhold og mening.
Harry Fett
Hvorfor jubler ikke befolkningen? Hvorfor møtes et ord som "utvikling" med den største skepsis? Jeg må hente frem en av mine helter, tidligere riksantikvar Harry Fett. Han skrev en gang at det å bygge en by er noe av det vanskeligste du kan begi deg ut på. Det er historien og menneskene som er byens kapital, ikke antall etasjer og kafeer. Harry Fett var ikke bare en betydelig forretningsmann, men også en stor humanist og en betydelig riksantikvar. En mann som gjorde en forskjell i sin samtid.
Den røde tråden
Er det så likevel en rød tråd i dette?
Jeg tror Lauritz Harby hadde en forestilling om hvordan han ville bli oppfattet og hva han ville assosieres med. I mellomkrigstiden var det mange ismer å velge mellom. Han kunne ha rotet seg bort, valgt helt feil. Bjørnson ble for Lauritz Harby det samme som Harry Fett ble for sin generasjon av kulturhistorikere, en ledestjerne som sto støtt når det røynet på. Som aldri sådde tvil om eget ståsted. Det er derfor vi husker ham.
Og det er derfor jeg ikke burde ha sendt Bjørnson av gårde.