Lotte Sandberg

Lotte Sandberg myser mot solen en vårdag i 2015.

Modig, faglig, varm, sårbar, lojal, reflektert og med full integritet. Jeg spurte bartender Pål Bagge Skar: – Kan du komponere en cocktail ut fra disse personlige egenskapene?

Det er nesten to år siden, den 22. april i 2019. Vi ville overraske Lotte Sandberg. Hun hadde nylig flyttet hjemmefra til sykehjemmet i Kingos gate ved Alexander Kiellands plass. Pål drev en bar rett nedi gata. Det passet så bra.

Vi tok med oss hennes gamle kollega fra Aftenposten, fotograf Trygve Indrelid. Det ble en times avveksling i en ellers monoton institusjonshverdag. Det var den dagen «Lotte Sandberg» ble mikset og servert for første gang.

Lotte var fremdeles seg selv lik, men språket hennes ble mer og mer utydelig. Hun var lenket til en stol og helt avhengig av andres hjelp.

Søndag 11. april på ettermiddagen ebbet livet hennes ut etter lang tids sykeleie. Hun ble 64 år. Selv så jeg henne siste gang før jul. En nevrologisk sykdom hadde langsomt spist opp den Lotte vi kjente, som vi beundret, som noen fryktet og mange elsket. Aftenpostens kommentator Lotte Sandberg var et begrep, en hel institusjon i seg selv. Hun ble i 2015 hedret for sin innsats på Svartlamon i Trondheim, maleren Håkon Bleken plasserte henne som kunstanmelder og MDG-politikeren Harald Nissen som kommentator. Per Egil Hegge priste henne som et faglig flaggskip.

Det var slik en kommentator med integritet skulle være. Modig, rakrygget, reflektert og kunnskapsrik. Men først og fremst modig. Svikter motet, blir kommentaren uten brodd og mening. Lotte Sandberg var navnet som ofte ble nevnt ved kaffetrakteren og ved lunsjbordet. Leste du Lotte Sandberg i dag?

For meg var hun selve Aftenposten, en inkarnasjon av den kritiske presse og hva det frie ord skal være. Mange forbinder henne med kunst- og arkitekturanmeldelser, men kanskje først og fremst for hennes nærgående kommentarer rundt konstruksjonen Nasjonalmuseet. Ikke minst hennes kritiske blikk på prosessen som førte til nedleggelsen av Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet i Oslo.

Lotte Sandberg stilte også kulturminneforvaltningens folk til ansvar. Hun mente at ansvar ikke bare skulle belønnes, men også plasseres. Hun etterspurte faglig integritet og handlekraft, systematisk tenkning, engasjement, og egget til åpen debatt. Sandberg løftet fagfeltet ut av offentlighetens periferi og inn i Aftenpostens spalter. Med ett fikk kulturminnevernet brodd og aktualitet. I kommentaren «Bill.mrk. fornyelse» i mai 2009 ba hun om nytenkning i forbindelse med ansettelsen av ny riksantikvar, og oppfordret daværende miljøvernminister til å benytte anledningen til kursendring. Det skjedde ikke. Da stillingen på nytt ble utlyst i 2015, var det symptomatisk at bare en tyrkisk offiser fant det bryet verdt å søke. Institusjonens legitimitet og autoritet var kommet i fritt fall.

Det finnes ikke lenger en Lotte Sandberg i Aftenposten. Hun finnes ikke mer i det hele tatt. Sykdommen tvang henne ut av avisens spalter og etter hvert ut av livet. Men for alltid vil hennes penn assosieres med frisk luft og takhøyde. Hun ble vårvinden som fikk knopper til å briste og gresset til å grønnes.

En god cocktail bør inneholde en del surt, en del søtt, to deler brennevin og den toppes gjerne med noe som bobler. Dette er, var og blir Lotte Sandberg i et nøtteskall.