Hvorfor Løten?

Gjenbruk er ikke noe nytt fenomen, verken i Løten eller andre steder. 

Jeg sitter på verandataket og maler det nye lunettvinduet. En grågrønn farge. Til å begynne med var vinduene hvite, men hvitt er ingen farge. Så ble både vinduer og verandaer malt i gulloker med grønt som kontrastfarge. Da falt huset til omsider til ro.

 

Det er god tid til å tenke når du holder på med finmaling som dette.

Av alle steder

Hvorfor havnet jeg i Løten?

Det var en tilfeldighet. Hadde det ikke vært for at et hus som Nordengen var til salgs her nettopp da, hadde det neppe skjedd. Jeg hadde et ikke-forhold til Løten før jeg kjøpte Nordengen i 2004. Og jeg tror mange har det som meg; du er vokst opp ett sted og deretter er det tilfeldighetene som fører deg videre til et annet.

Som guttunge badet vi i Rokosjøen fordi den var grunn og vannet ble tidlig varmt. I russetida leide vi campingplassen natt til 17. mai og dro direkte derfra til vekkerunde hos lærerne. Jeg husker natten som lang og kald. Det var det året "Ebony and Ivory" (Paul McCartney og Stevie Wonder) ble spilt oppatt og oppatt. Det var i kassettspillerens tidsalder.

Men bortsett fra dette var det bare en håndfull medelever på Ajer videregående skole i Hamar som representerte Løten før jeg selv dukket opp i skogene her. De kom og dro igjen med skolebussen og jeg så dem aldri etter skoletid.

 

Etter krigen lanserte British Petroleum sitt designsprogram der målet var at du skulle gjenkjenne bensinstasjonene deres uansett hvor du var i verden. Så også i Løten der stasjonen i dag er restaurert og huser Ådalsbruk Motormuseum.  

Potetbua på Venshøgda er et landemerke mange har lagt merke til uten å vite at de nettopp da kjører gjennom Løten.

Je kjæm i fra Løten

Forteller du noen at du bor i Løten, svares det gjerne «akevitt» tilbake. Ikke uten grunn. Løiten Brænderi var en viktig bedrift på Hedemarken og ble landskjent for sitt brennevin, sin saft og sitt syltetøy. Og "Løiten Brænderi" ble med sine snirklete bokstaver et innarbeidet varemerke. I sin tid.

 

Du kan fremdeles se det gamle varemerket til Løiten Brænderi. Furet og værbitt.

I dag eksisterer det bare i Vinmonopolets hyller som et høyt elsket akevittmerke fra Arcus på Gjelleråsen. 

Klarer du ikke å slippe taket i denne historien, kan du besøke Gottmar Rustads enmannsforestilling i de samme lokalene hvor spriten en gang ble produsert. Forestillingen «En akevisitt» er nesten for en institusjon å regne og har blitt spilt i brenneriets lokaler siden 1993.

Om spritens tid er forbi, lever minnene likevel videre. Og på loftet finner du et av landets største antikvariater. 

Bøndernes Hus

Men jeg selv? Vel, selv har jeg kontor i andre etasje på Bøndernes Hus sentrum. Det heter «Bøndsen» på folkemunne og er et imponerende forsamlingslokale fra 1935, tegnet av funkisarkitekten Finn Poppe på Hamar. Som uttrykk for mellomkrigstidens kulturelle, politiske og økonomiske turbulens, mener jeg det er et av de viktigste forsamlingshusene i landet. Salen er fargesatt etter den norske fargelære og kunstneren Paul Lillo Stenberg (1893-1981) står bak monumentalmaleriet i storsalen. Det er et stykke politisk propagandakunst pakket inn i folkemusikk, bunad og folkedans.

What to see in Løten?

Kirkegårdsmuren i Løten må være en av landets lengste og mest monumentale.

Hva ellers er det å si om Løten? En gang skal dette ha vært det største industristedet mellom Oslo og Trondheim. Det er i alle fall det som hevdes. Edvard Munch ble født og hastedøpt her i 1863. Døpefonten er senere flyttet fra hovedkirken til Oset kapell like nedi bakken for Nordengen. 

Oset kapell er en passe kveldstur unna. Først går vi ned bakken til brua og ser på solnedgangen. Deretter fortsetter vi videre til krysset og så noen meter i retning sentrum. Der ligger det lille, hvitmalte kapellet. Det er ikke høyere opp til vinduene enn at du kan stå utenfor glane inn.

Svartbækkens grav

Dessuten har vi Svartbækkens grav på nordsiden av Løten kirke. Hvem han var?

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (1804-1876) var den siste i Norge som ble dømt fra livet i fredstid. Det var for drapet på Even Nilsen Dæhlin. Da han ble henrettet her i Løten 25. februar 1876 skal det ha skjedd med mer enn 3000 tilskuere til stede. Skafottet er gjenreist i nyere tid, i fall du vil se retterstedet.

Det er så vidt han har fått en plass i vigslet jord, Kristoffer Nilsen Svartbækken. Men han ligger ganske alene der på kirkens nordside. 

Visste du at Henrik Sørensens maleri "Svartbekken" fra 1909 karakteriseres som Norges første ekspresjonistiske maleri? Vel, slik er det og jeg tror det henger i KODE Bergen. Dramatikken til tross, som landskapet ellers, er Løten egentlig et lavmælt sted. Og her som i alle norske bygder finner du fortellinger bak hver en granlegg.

Går vi den lengste veien, bruker vi 20 minutter fra Nordengen til kirkeruinen på toppen av Rokoberget. Herfra ser du Hedemarken i vest, mot Våler og Glommadalføret i øst, mot Osen i nord og Skreiafjellene i sør. I forgrunnen Rokosjøen. 

Jo mer du sykler rundt, jo mer oppdager du. Kirkeruinen i Rokoberget, for eksempel. Et lite kapell i stein fra middelalderen langt til skogs. Enestående i sitt slag og med en eventyrlig utsikt. Vi går gjerne dit med kaffe på termos. Det tar 20 minutter fra Nordengen. Floraen her er et kapittel for seg. 

Eller vi går ned til brua på Oset for å se på solnedgangen, frostrøyken eller fiskerne. Eller gjennom storskogen på gamle veifar til Østre Skogbygd. 

Av og til er du alene der, men om sommeren er det mange som tar turen til Osbrua for å fotografere, glane eller drikke kaffe. 

 

Er været bra og formen god, kan vi gå fra Nordengen til denne veistrekningen i Østre Skogbygd. Fint oppbygget smyger den seg gjennom storskogen. 

Få steder kommer du tettere på mellomkrigstidens politiske historie enn i Løten. Med stor arbeidsløshet i landbruket, skogbruket og i industrien ble kommunisten Emil Løvlien opplevd som en reell trussel. Vidkun Quisling hadde gjennom artikkelserien "Russland og vi" i Tidens Tegn skildret forholdene i Sovjetunionen og skremt mange. På forsamlingslokalet Skjold i Nordbygda kan du fremdeles se Løvliens kontor.  

Tanker ved Ånestadkrysset

Vi er rundt 7 500 innbyggere og Løten kiler seg inn mellom Mjøsbygdene og Glommadalføret. Tvers gjennom kommunen går det markante skillet mellom Hedemarkens jordbruksland og barskogen som strekker seg som et belte helt til Vladivostok. Ikke mine ord, kjenner du dem igjen, vet du at de stammer fra Rolf Jacobsens dikt «Tanker ved Ånestadkrysset».

 

Folketradisjonen opererer med sine egne forklaringer på naturfenomener, slik som denne flyttblokken i skogen nedenfor Nordengen. Istiden fraktet den hit, men det var røveren Even som ga den navn.  

Neste stasjon …

Jeg pleier alltid å insistere på at folk skal ankomme Løten første gang med toget. Det er noe med togskiftet på Hamar. Du bytter fra Dovrebanen til Rørosbanen. Togsettet er en miniatyr, konduktørene stort sett de samme og mange av passasjerene kjenner hverandre fra før. Atmosfæren om bord er en helt annen.

 

Når gjester kommer med toget til Løten ...

... starter vi ofte med en kopp kaffe og en kanelsnurr hos Gerd Sletmoen på Løten Nærstasjon.

Aadals Brug

Det kom tidlig jernbane hit, allerede i 1862. Til å begynne med het stoppestedet Berg. Jernbanen ble et tidsskille. Langsomt flyttet kommunesenteret seg fra platået ved Løten kirke til dagens sentrum rundt jernbanestasjonen. Et moderne samfunn var i anmars, men industrialismen banket på døren her allerede i 1842 da frøet til Aadals Brug Jernstøberi og Mekaniske Værksted ble sådd. Det skjedde ved Svartelva. 

I Nordengen stammer kjøkkenkomfyren fra Aadals Brug. Om den var ny da den ble kjøpt, tviler jeg på. Nå er den i en sørgelig forfatning, men både kan og skal restaureres.

 

Det kan være vanskelig å forestille seg at dette en gang var et travelt industristed. Men spennende er det å gå på oppdagelsesferd mellom ruinene langs Svartelva på Ådalsbruk.

Bedriften eksisterte helt til den katastrofale brannen i desember 1928. Jeg nevner dette spesielt fordi de bygningene som ikke ble flammenes rov, ble solgt til nedrivning og flytting i årene som fulgte. Fremdeles kan du se sporene etter flommen av billige byggematerialer som nedleggelsen avstedkom. Ikke minst på uthusene i nabolaget. 

Men også i Nordengen tror jeg de nøt godt av billigsalget. I alle fall er det et virvar av gjenbrukte paneler og plankebord innendørs. Og det stemmer godt, det var i denne tiden at Nordengen ble påbygd mot vest. Kanskje er det også fra Aadals Brug at bruddsteinen i kjellermuren stammer. Jeg vet ikke, men det er en nærliggende tanke.

 

Klevfos Cellulose- & Papirfabrik ble grunnlagt i 1888 og er i dag industrimuseum.Løten var en gang en betydelig industrikommune.

Ommang

Kommer det ostefolk på besøk, tar jeg dem til Ommang søndre. Ikke bare er det et særegent gårdstun der alle driftsbygningene fremdeles brukes til det de opprinnelig ble bygget for. Her finnes også det eneste vedfyrte ysteriet jeg kjenner til. Med eget utsalg. Å kjøre inn på tunet her er som å forflytte seg tilbake til mellomkrigstiden da det fremdeles var et omfattende dyrehold på gårdene herover. 

Vil du se hvordan en tradisjonell hedmarksgård så ut for et par generasjoner siden, skal du reise til Ommang søndre. Den drives økologisk og har fremdeles geiter, sauer, gjess og høner, kuer og griser. Og stemningen på tunet er tidsløs og harmonisk.

Har du lyst til å møte lykkelige griser, må du besøke Ommang. Frittgående, men ganske avmålte om du vil gjøre deg til venns med dem.

Jeg tror det vedfyrte ysteriet på gården er den største attraksjonen. For hvor ellers finner du det? Og ost kan du handle med deg fra gårdsbutikken. 

Den første snøen

Nok om Løten i denne omgang, eller? Bare en ting til som jeg synes er viktig å få med seg nå når klimaskiftet gjør seg gjeldende; det er godt med snø her. I Nordengen laver det gjerne ned i god tid før jul. Den første snøen kan falle allerede i begynnelsen av november. Da har jeg klippet ned og ryddet i hagen i ukesvis forut. «Kyss meg over gjerdet» minner mer om et ekteskap på overtid, skogskjegget surmuler og bergmynten har beveget seg over i det rødbrune.

Den første snøen er alltid en begivenhet. Lyset, luktene, stillheten og knitringen i ovnen innendørs.

Det første snødrysset er alltid en begivenhet, en milepæl og et tidsskille. Høsten er over og jeg skal reise. Fordi det er en merkedag, hegner jeg alltid om den. 

Hvordan det arter seg? Rene ritualet, faktisk. 

Det første jeg legger merke til er den påfallende stillheten. Det er så tyst at du kan høre ditt eget hjerte slå. Så er det det gråblå lyset som alltid følger denne dagen. Og kulden, litt overraskende og bitende som kommentar du ikke hadde ventet. Dessuten lukten. Det er en lukt denne dagen som ingen ord kan beskrive, heller ikke mine. Alt og alle venter.

Så begynner det å drysse. Først forsiktig, prøvende. Du kjenner det mot ansiktet og du hører de ørsmå snøfnuggene som treffer de siste bladene som en knitring. Da er det bare å gå inn, legge noen pinner i ovnen, kjenne på varmen som brer seg i rommet. Så glaner jeg. Ut i lufta, ut av vinduet, opp i taket, inn på kjøkkenet. Ser dagslyset som hele tiden endrer seg, ser spillet i de slitte gulvbordene og bakken som går fra frostgrått til hvitt. Det skjer i løpet av noen timer, men så er magien over. Det er en overgangsrite. 

En sommer er over, årets minnebok lukkes og ilden ebber ut for siste gang i ovnene.