Å ta loftet i besittelse
 |
| Prosessen med å bo seg inn starter med å feie snekkerne ut. Det er nå jeg og loftet skal bli venner, finne hverandre og skape et liv sammen. |
Det er første gang jeg virkelig oppholder meg i rommet. Det er lørdag morgen, så tidlig at knapt fuglene har stått opp. Det er en overdrivelse, selvfølgelig. Men tidlig er det.
 |
| Stillaset er tatt ned. For første gang siden Ragnar Kristensens tegning ser jeg hvordan dette blir. Sveinung er fornøyd. Og jeg er fornøyd. |
 |
| Jeg vedlegger et lite minne om utgangspunktet, slik alternativene ble skissert før vi startet opp. Bygningsantikvar Ragnar Kristensen utarbeidet ulike alternativer og vi gikk for det lengst til venstre. |
Stille gater
Da jeg kjørte gjennom Hamars gater var jeg ganske alene. På veg mot Ådalsbruk møtte jeg kanskje en bil eller to, samt traktorer ute på jordene. Det er våronn på Hedemarken. Vinden trekker med seg jorda og lager store skyer etter harv og trommel. Det er dette som skiller bygda fra våren i byen. Det er så mye mer enn bare uteserveringenes åpning og kommunens blomsterbed som varsler at sommeren er i anmars. Men ikke et vondt ord om byvåren. Det er fint når det kommer vann fontenene og parkene fylles med folk. Men det er annet liv. Her kan jeg studere den samme grenen fra dag til dag, og se hvordan knoppene langsomt grønnes.
 |
| Jeg stopper bilen nede ved brua et øyeblikk. Det er helt stille, bare en og annen fugl som synger i buskene. Det er dette jeg kommer for, tenker jeg. Det er dette jeg vil ha. |
Snart ferdig
Sveinung, Ole Magnus og Daniel har startet på et annet prosjekt i påvente av at Arne Åsen skal gjøre seg ferdig med blikkenslagerarbeidet. For meg er det på tide å innta loftet, feie, gjøre det klart for mureren som skal montere en vedovn og, ikke minst, min egen møblering. Dessuten, bestille elektriker. Men han får vente. Først må jeg finne ut hvordan rommet fungerer. Hvor det er naturlig å sitte bestemmer langt på vei hvor kontaktene skal være.
 |
| Jeg ble godt fornøyd med vinduene, særlig krysspostvinduet med blyinnfatning. Sidevinduene gjør det store vinduet mindre dominerende. |
Møbleringen
Dessuten et rom med så mange takvinkler legger føringer både for hva slags møbler jeg kan sette inn her og hvor mye. For om rommet egentlig virker ganske stort nå, vil det raskt fylles opp. Altså bør jeg velge lette, helst transparente stoler som ikke ruver for mye. Jeg har tenkt til å bruke det jeg allerede har, enten i huset ellers eller fra Oslo.
Kirsebærtreet
Jeg begynner å feie, tar en pause, glaner på utsikten mot nordøst, men trekkes straks mot viftevinduet og er ganske sikker på at det kan bli en fin kontorplass. Sveinung skal lage en nedfellbar bordplate med vinduets form som kan slås opp og ned etter behov.
Bjelken over mitt hode
Joda, jeg har laget en slags møbleringsplan. Men den er uten mål. Det er en skisse, en idé om hvordan jeg skal gå frem. Siden hele tanken med å innrede loftet var å få et soverom med utsikt, må jeg begynne med sengen som skal plasseres ut fra vinduet med hodegjerdet inn i rommet. Utsikten, hele poenget er jo utsikten utover skogen.
Sengen
Jeg har hele tiden sagt at sengen er så omfangsrik. Som et svømmebasseng, har jeg sagt. Bare tull, den er 190 cm x 170 cm og slett ikke så høy som jeg har forestilt meg. Men det er bra. Jo mindre den ruver i rommet, jo bedre er det. Jeg kaster et blikk bort i hjørnene under skråtaket. Hjørner som egentlig ikke er til noe som helst. Kanskje er det så mye som 70 cm opp til skråtaket. Bokhyller, tenker jeg. To, kanskje tre hyller i høyden. Til sammen flere meter. Jeg leser jo ustanselig og bøker skal jo også stå et sted. Jeg noterer på planken til Sveinung, bokhyller under skråtaket på begge sider. Det gjelder å få gjort det nå.
Jeg kikker inn på kottene. De ble mindre enn antatt. Lavere og smalere enn jeg trodde. Først og fremst kott, men tenk å våkne til soloppgangen i det lyseste av dem. Det som vender mot nordøst. Det er en gjest verdig. En opplevelse for den som er ung og sprek og ikke synes at det gjør noe at sengen er en madrass på gulvet. Jeg tygger på det, mens jeg feier videre. Kott og skap blir det ellers aldri nok av.
Så tar jeg frem støvsugeren. Den får sjokk og tetter seg ganske fort. Jeg blåser slangen ren gang på gang. Skifter pose, blåser på nytt og får etter hvert med meg det verste.
Her på langveggen kan jeg kanskje ha en sofa, tenker jeg. Skjønt det er en stor kommode jeg vil trenge. En kommode til strømper og underbukser. For selv om dette er et værelse det er fint å være i, er det som soverom det først og fremst skal fungere. Samtidig skal jeg jo leve her, ikke bare sove. Det skal bli et slikt soverom som jeg så ofte har sett på film, et værelse der avstanden mellom natt og dag bare er noen få skritt. Et rom du kan trekke deg tilbake til om kvelden, legge noen pinner i ovnen, sette seg til med en bok, skrive et brev eller bare glane. Et rom uten skarpt lys og lyd. Et sted å gå til ro.
Men rent praktisk trenger jeg noen gode stoler og et bord til kaffekoppen. Jeg skriver det på lappen.
Dessuten et rom med så mange takvinkler legger føringer både for hva slags møbler jeg kan sette inn her og hvor mye. For om rommet egentlig virker ganske stort nå, vil det raskt fylles opp. Altså bør jeg velge lette, helst transparente stoler som ikke ruver for mye. Jeg har tenkt til å bruke det jeg allerede har, enten i huset ellers eller fra Oslo.
Kirsebærtreet
Jeg begynner å feie, tar en pause, glaner på utsikten mot nordøst, men trekkes straks mot viftevinduet og er ganske sikker på at det kan bli en fin kontorplass. Sveinung skal lage en nedfellbar bordplate med vinduets form som kan slås opp og ned etter behov.
 |
| Her blir det bra å skrive. Bordet monteres slik at det går i ett med vindusposten. Den nye loftslemmen til høyre, fremdeles ikke helt ferdig. Bjelken over treffer meg ganske midt på skallen og skal høvles. |
Det er akkurat den utsikten jeg trenger for å hvile blikket. For her skjer det ikke så mye. En og annen bil passerer på veien, en syklist som raser forbi, men ikke minst et kirsebærtre fra Henriette Schønberg Erkens frukthage på Dystingbo ved Hamar.
 |
| Det er en stund igjen til blomstringen, men når knoppene brister på kirsebærtreet er det lett å fortape seg. |
Det begynner å bli noen år siden Bror Erken og jeg spadde opp det som den gang var et lite tre. Nå er det blitt like høyt som huset og blomstrer hektisk noen dager i mai til bienes store henrykkelse. Det er veldig vakkert å ha et slik tre. Og om høsten er det småfuglene som forsyner seg, men også hele sommeren er det liv mellom grenene.
Bjelken over mitt hode
 |
| Kanten er sylskarp. To fulltreffere i skallen allerede første dagen. |
Men, jeg kommer til å stange i bjelken rett over der skrivebordsstolen vil stå. En skarp kant. Jeg noterer på en trebit til Sveinung at den må rundes. Gjøres mer vennlig.
 |
| Med forakt for alt som heter mål og målestokk har jeg laget en møbleringsplan for det nye loftsrommet. Vi får se hvordan det går når den møter virkeligheten. |
Joda, jeg har laget en slags møbleringsplan. Men den er uten mål. Det er en skisse, en idé om hvordan jeg skal gå frem. Siden hele tanken med å innrede loftet var å få et soverom med utsikt, må jeg begynne med sengen som skal plasseres ut fra vinduet med hodegjerdet inn i rommet. Utsikten, hele poenget er jo utsikten utover skogen.
 |
| Sengen kommer fra atskillig større forhold enn det jeg noen sinne vil kunne tilby den. Men det blir morsomt, for det er det med gamle hus; de tåler det meste. |
Sengen
Jeg har hele tiden sagt at sengen er så omfangsrik. Som et svømmebasseng, har jeg sagt. Bare tull, den er 190 cm x 170 cm og slett ikke så høy som jeg har forestilt meg. Men det er bra. Jo mindre den ruver i rommet, jo bedre er det. Jeg kaster et blikk bort i hjørnene under skråtaket. Hjørner som egentlig ikke er til noe som helst. Kanskje er det så mye som 70 cm opp til skråtaket. Bokhyller, tenker jeg. To, kanskje tre hyller i høyden. Til sammen flere meter. Jeg leser jo ustanselig og bøker skal jo også stå et sted. Jeg noterer på planken til Sveinung, bokhyller under skråtaket på begge sider. Det gjelder å få gjort det nå.
 |
| Fri utsikt uten stillas. Under skråtaket på hver side blir det bokhyller. Sengen blir stående med fotenden mot vinduskarmen. |
 |
| Hvor lenge har denne døren vært uten dørvrider? Helt siden 2004. Men når er den omsider klar til bruk. Lenge har den står lukket, men nå som huset skal vokse, endres ferdelsesmønstrene og plutselig er det denne døren som blir den vikgtigste, nest etter inngansdøren. |
Kottene
Jeg kikker inn på kottene. De ble mindre enn antatt. Lavere og smalere enn jeg trodde. Først og fremst kott, men tenk å våkne til soloppgangen i det lyseste av dem. Det som vender mot nordøst. Det er en gjest verdig. En opplevelse for den som er ung og sprek og ikke synes at det gjør noe at sengen er en madrass på gulvet. Jeg tygger på det, mens jeg feier videre. Kott og skap blir det ellers aldri nok av.
 |
| Kottet ble mindre enn jeg hadde forestilt meg, men også hyggeligere. Å ligge her inne, sove her, våkne her, lese her. Vi får se hva det blir. |
Trekke seg tilbake
Så tar jeg frem støvsugeren. Den får sjokk og tetter seg ganske fort. Jeg blåser slangen ren gang på gang. Skifter pose, blåser på nytt og får etter hvert med meg det verste.
Her på langveggen kan jeg kanskje ha en sofa, tenker jeg. Skjønt det er en stor kommode jeg vil trenge. En kommode til strømper og underbukser. For selv om dette er et værelse det er fint å være i, er det som soverom det først og fremst skal fungere. Samtidig skal jeg jo leve her, ikke bare sove. Det skal bli et slikt soverom som jeg så ofte har sett på film, et værelse der avstanden mellom natt og dag bare er noen få skritt. Et rom du kan trekke deg tilbake til om kvelden, legge noen pinner i ovnen, sette seg til med en bok, skrive et brev eller bare glane. Et rom uten skarpt lys og lyd. Et sted å gå til ro.
Men rent praktisk trenger jeg noen gode stoler og et bord til kaffekoppen. Jeg skriver det på lappen.