Verken klør eller irriterer

I jøssenam, så mye isolasjon for dette bittelille huset? Det var det jeg tenkte da jeg så stabelen første gang. Men den har krympet betraktelig etter hvert som arbeidet har gått fremover.

Det skal handle om isolasjon. Om hvorfor vi har valgt trefiberisolasjon og cellulosefiber. Isolasjon som verken klør eller irriterer huden, som har gode isolerende egenskaper og som i tillegg er mjljøvennlig. 

Reprise

Først en kort oppsummering for deg som ikke leste innlegget mitt 29. januar:

Bolighuset i Nordengen er reist i to omganger. Tømmerdelen skal etter tradisjonen være fra 1850-tallet, mens den «nye» delen, altså den delen som oppført i tungt bindingsverk, er oppført og innredet rundt 1930. 

 

Da Sveinung fjernet et panelbord og grov vekk moseisolasjonen, så han rett inn på innerpanelet. 

Da jeg kom til Nordengen i 2004 hadde ingen rørt denne delen siden byggeåret. Kammerset ble brukt som soverom, mens kjøkkenet innenfor sto avstengt. De to rommene utgjorde en egen leilighet med separat inngang fra yttergangen. Det var innredet under andre kår, og en periode under og etter krigen huset Nordengen mange mennesker. I bolignødens tid var det nærmest for et lite samfunn å regne. 

Stilltanden hadde berget rommene fra senere moderniseringer og kjøkkenet var intakt med sin veggfaste innredning, sitt malte panel og sine slitte gulvbord.

 

Nordengen var utstyrt med to kjøkkener da jeg overtok. Det ene av dem var helt uendret siden byggeåret. Mine tilskudd handler om løse hyller og skap som lett kan fjernes. 

Av hele bygningen utgjør bindingsverkdelen om lag en tredjedel. Det er her det har vært som kaldest. Likevel er det denne delen jeg har brukt vår og høst, mest på grunn av kjøkkenet, men også fordi rommene henger tett sammen og er lette å fyre opp.

Det gamle panelet. Vi tok vare på noe for senere bruk. Resten ble kassert.

Nordavinden

Samtidig har det vært slik at lysene blafrer i veggstakene når nordavinden er som mest pågående. Hensikten med hele dette prosjektet har derfor vært å etterisolere gulv, vegger og tak på en antikvarisk og miljøvennlig måte med huset selv som premissleverandør. Det overordnede målet er å gjøre bygningen til et elsket sted også vinterstid.

 

Konstruksjonen er tungt bindingsverk. På vestveggen var det isolert med en blanding av gamle maurtuer og mose.

Nærbilde av moseisolasjonen. I konsistens kan den minne litt om torv. Den var hardt pakket.

Arbeidet med demontering av panelet startet i januar. Vi fjernet isolasjonen som var i veggene fra før, det var vekselvis mose, gamle maurtuer, kutterflis, sagflis og litt glassvatt. Noe av panelet ble tatt hensynsfullt ned med henblikk på gjenbruk, mens vi lot resten fare. At jeg ikke valgte gjenbruk av dette skyldtes dels kostnadene ved demontering, deøls utfordringene med å ta demontere det, og dels at jeg ikke vil leve i et spraglete hus etterpå.

Det vi visste fra før

Vi fikk bekreftet det vi visste fra før, nemlig at det ikke var brukt noen form for vindsperre annet i enn på ytterveggen til soverommet i andre etasje. Der var det satt på papp bak ytterpanelet. Vi kunne også konstatere at isolasjonen hadde klart seg overraskende bra. Gjennomgående hadde den sunket sammen noen centimeter, musebolene dukket aldri opp, men til gjengjeld var det rikelig med vepsebol. Stubbloftene mot kjeller og loft i denne delen av huset er isolert med flis.

Januar 2021

Mus har likt seg godt Nordengen, like godt som jeg selv. Når jeg flytter ut, flytter de inn. Det må være en hær av dem og de har brukt kjøkkenskapet som inngang. 

Om høsten overlapper vi hverandre med noen uker og da er det krig på kniven. Jeg bruker feller og har ingen katt. Musa er smart og betrakter fellene omtrent som jeg betrakter en restaurant. Ostebiten og peanøttsmøret fra kvelden før er gjerne borte om morgenen.

Friske lafteknuter

Men flere overraskelser ventet. I overgangen mellom bindingsverk og tømmerkonstruksjon var laftenknutene delvis skjult bak panel. Da panelbordene ble fjernet, viste de seg seg å være friske. Ingen spor av å ha vært utsatt for vær og vind i årtier. Var det da riktig at tømmerkassa er 70 år eldre enn resten av huset? Grunnmuren viser tydelig at bindingsverksdelen er en (senere) tilføyelse, så hva da med de friske lafteknutene? Hvilket kapittel er det som mangler i denne historien? 

Heller ikke her har jeg noe tilfredstillende svar. Men det er slik det er med gamle hus. Det er flest spørsmål.

Det er et mysterium at lafteknuten ser slik ut bak panelbordet. Tradisjonen forteller at det er 70 års alderforskjell mellom de to delene av huset. 

Linisolasjon

Sist gang Sveinung gjorde arbeider i Nordengen, valgte han linisolasjon eller linfiberisolasjon, som det også kan kalles. Det er matter som legges på plass. Det er mye pent å si om den. Den er diffusjonsåpen, isolerer bra, kan komposteres om du ønsker det og er fin å jobbe med. Men denne gangen bruker han trefiberisolasjonsmatter fra Hunton på Gjøvik. Stort sett er den produsert av granflis. Den har gode egenskaper, slik som varmelagringsevne, den isolerer mot lyd og, ikke minst, den er behagelig å jobbe med.

Detalj av sørveggen før ny isolasjon er kommet på plass.

Daniel Ritter legger inn trefiberisolasjon på vestveggen.

Neste steg er papp før nytt ytterbanel monteres.

Nord- og vestvegg ferdig med treisolasjonsmatter fra Hunton.

Arbeidsplasser
Men hvorfor ikke fortsette med linisolasjon? Sveinung svarer at den over tid synker sammen, mens trefibermattene ser ut til å holde seg stabile. Dessuten, den trefiberisolasjonen vi bruker her, er produsert i Norge med norsk trevirke som råstoff.

 

Daniel Ritter under den strengeste kulden. 

Hunton fabrikker på Gjøvik lager dette, altså så godt som i nabolaget. Linisolasjon derimot, er importert, så både med henblikk på miljø og norske arbeidsplasser er det bra å bruke trefiberisolasjon. Men begge «puster».

Opprinnelig hadde vi tenkt til å blåse inn celluloseisolasjon i stubbloftet mot kjelleren. Dette er delvis isolert med flis i den ene delen av huset, mens det i resten bare er bjelker og gulvbord.

Nærbilde av celluloseisolasjon. Finrevet avispapir. Resikulert. Bra miljøvalg.

Så hva gjør vi der? Vel, der det er flis, gjør vi ikke noe annet enn gå etter langs veggene fra undersiden, mens Ole Magnus kryper innover de metertjukke kjellermurene og stapper i cellulosefiber med et sinnrikt system han har snekret seg i den andre delen. Det finrevne avispapiret skyves på plass på en renne han har spikret seg. Resten isoleres med trefibermatter. 

Ole Magnus stapper inn celluloseisolasjon mellom guvbjelkene og kjellermuren. 

Ventiler?

Trenger vi ventiler i veggene nå når trekken g forsvinner? Vedovnene skal vel også ha tilstrekkelig trekk. Sveinung rister på hodet og tror ikke det blir nødvendig. Rommene her er store og så tett blir det uansett ikke. Gudskjelov.

En isbjørn 

– Dessuten, sier Sveinung, – du vil jo ikke ha plast i veggene. Derfor bruker vi Isbjørnpapp som vindsperre. Også den puster, men den siden som vender ut er vannavstøtende. Jeg googler «isbjørnpapp» og finner ut at det er Forestia som lager den. «Forhudningspapp bygd opp av kraftpapp med vannavstøtende ytterside. Høy styrke og elastisitet. Testet og godkjent i henhold NS 3047for kravene til lufttetthet og vanndampgjennomgang.» Jeg googler «Forestia» også og finner ut at selskapet er norsk og eier fabrikken på Braskreidfoss i Våler, nabokommunen til Løten, og en annen fabrikk på Grubhei i Nordland. 

Norske arbeidsplasser er ivaretatt med pappen også.

Vi har kopiert opp perlestaffpanelet i tre bredder for å gjøre fasaden mer levende. Og maling blir det ikke.

Sveinung i gang med å montere panel på sørveggen. 

Ny isolasjon, ny papp, ny panel og et nytt kapittel i bygningshistorien.

Nesten ferdig. Bare geriktene gjenstår.

Nytt panel

Vi har høvlet opp igjen nytt panel i kjernevirke av furu. Perlestaff i tre ulike bredder for å skape variasjon. Det gamle panelet var også i ulike bredder. Vi har brukt ny klippspiker og de gamle geriktene er gjenbrukt på nytt. Jeg har endelig bestemt meg for ikke male. Om ti til tolv år vil huset være like grått som tidligere, men kanskje ikke så vakkert kastanjefarget mot sør. Men også det vil komme med tiden. 

Til våren skal jeg igjen montere espalier for klatrerosene med spiker og ståltrå. Langsomt vil huset fremstå slik det gjorde  og få vil egenlig legge merke til arbeidet vi har utført.

Men det er også meningen.

Og helt ferdig.