Amerikas små hjem

To dager i studio sist uke. Olle Christer Stenby og jeg. Det handlet om sirkulær økonomi. Om begreper som "gjenbruk" og "ombruk".Ord som svirrer i lufta. Ord som varsler nye tider og generasjonsmotsetninger. Torsdag 25. mars er det duket får webinar om temaet.  

Straks opptak. Mandag og tirsdag handlet det om sirkulær økonomi i Næringslivets hus på Majorstua i Oslo. Torsdag 25. mars, kl. 12:00 er det klart for Bygg og Bevars årlige fagdag, denne gangen som et digitalt treff.

Bruk og kast

Norge river, bygger om og bygger til for rundt  180 milliarder kroner årlig. Tallet kommer fra Kulturmiljømeldingen som Regjeringen la frem for et snaut år siden. Det er et uhyrlig tall, nesten 200 milliarder kroner. Skremmende. Det minner mest om galskap. Og det er i strid med vår egentlige byggetradisjon. En tradisjon som hele veien har hatt nøysomhet og gjenbruk som sin ledetråd. 

Men det nye forbruksmønsteret møter du alle steder. I forstedene rundt alle større byer der byggvarehusene eser ut og lyser opp i nattemørket. Lange åpningstider og en evig strøm av biler som kjører inn og ut. Og på avfallsplassen der fullt brukbare kjøkkeninnredninger, kontorinnredninger, hele bad og hus hauges opp, knuses, males opp og brennes. 

Jeg bøyer meg ned og fotograferer loftsgulvet. Det er flekkete og slitt, men like fullt et loftsgulv. Jeg skal skure det og kanskje olje det. 

Hvordan endte vi der?

Når ble Norge slik? Hvorfor ble det slik? Hvordan kunne vi ende her? Hvorfor er det slik at vi erstatter verdifulle bymiljøer med spekulasjonsbyggeri av simpleste slag? Slik som på Hamar der et helt kvartal med byhistorie ble sanert og nå gjenreises med intetsigende høyhusbebyggelse som allerede kaster lange skygger på alt rundt seg. 

Å kalle det arkitektur vil være en fornærmelse. Dette er 1800-tallets gråbeingårder i vår tids tapning. Gledeløse hus, reist uten kjærlighet, uten lidenskap eller skaperglede, livslyst eller stolthet. Industrielt fremstilt. På en av byens fineste tomter velger vi å vansire Hamars ansikt med det sjofleste av det sjofle. 

Hamars gater ble skalert etter bygninger som skulle reises i to etasjer, pluss loft. Det ga luftige og lyse gater, trivsel og liv. Men når byggehøyden firedobles, hva skjer da? Mørke, utrivelige gater som hver vår drukner i svevestøv fra tett biltrafikk. Og skyggen fordeles jevnt utover nabolaget.

Byfornyelse?

Men Hamars politikere er ikke alene om å gjøre knefall for boligspekulasjon og menn på min alder med med kapital og overdreven selvfølelse. Over hele Norge gjør spekulasjonsbyggeriet seg gjeldene, ofte som prosjekter vilkårlig plassert uten tanke for den kontinuiteten som de etablerte bymiljøene rundt dem representerer. 

Hvor ble det av den nøysomheten og ydmykheten som en gang preget byggeskikken vår? Vi har stavkirker fra 1200-tallet, tømmerhus som har stått i århundrer, mengder med sveitserstilshus og svært hederlige etterkrigshus som alle har det til felles at de er bygget med erfaring, innsikt og materialkunnskap. Men dette? 

Andreas Bugge ble fenget av amerikanernes effektivitet. Men hvordan overføre dette til norske forhold?

De små hjem

Må vi kikke ut over landegrensene? Jeg husker fremdeles jeg kom over en bok på hjemme, Amerikas små hjem, het den. Utgitt av Andreas Bugge, en arkitekt som opprinnelig var hjemmehørende i Larvik, men som etter hvert ble professor ved NTH i Trondheim. I likhet med mange av sine jevnaldrende arkitekter var han fortrolig med håndverket og materialene i de husene han tegnet. Bugge var selv utdannet murer i tillegg til å være arkitekt. 

Han som elsket Amerika

Han må ha vært av dem som elsket Amerika. Han skriver om velregulerte "suburbs", om forhaver og bakhaver, alleer og såkalte "økonomigater", om de små hjem der flertallet av amerikanske familier skal ha levd sine liv den gang. Hans ord. 

Minneapolis, skriver han, hadde 300 kilometer med boulevarder, mellom 20 og 30 parker og 13 innsjøer innenfor sine grenser. "Altså enestående betingelser" for en å oppnå en sunn og og vakker boligbygging. Se deg rundt på våre hjemlige norske omgivelser når du leser dette.

Hvordan bruke Amerikas erfaring i norsk boligproduskjon?

Han hadde vært på studietur i Amerika der også ferdighusindustrien var langt mer utviklet enn her hjemme. Visst hadde vi eksempler som Nordviken Bruk på Hamar og ellers i landet, Strømmen Trævarefabrik på Strømmen i Akershus og Christian Thams' Strandheim Brug i Orkanger, Trøndelag. Men det var likevel noe annet enn den bildeserien Bugge presenterte i boken. Den viste et hus, en bungalow, som bilde for bilde sto klart på 28 dager i en ferdig beplantet hage. 

Bolignød

I 1920-årenes Norge må boken ha vakt oppsikt. Vi slet med bolignød, med skammelige levekår for industriarbeidere i de store byene. Og hvordan sto det nå egentlig til utover bygdene? Ikke så bra der heller. Det var maktpåliggende å bygge effektivt og billig for å avskaffe slummen, fattigdommen, klaskedoene, trengselen og tarveligheten. 

Amerikas små hjem viste en helt annen måte å bygge på, å tenke bolig på. Det var en industriell produksjon av hus og hjem, utvilsomt effektivt, rasjonelt og billig, men også uten det håndverket som nordmenn da var vant til. Du fikk det du betalte for, ingen overraskelser, ingen individualitet, ikke noe særpreg. Det hele minnet om hotellkonseptet til Holliday Inn eller bilproduksjonen til Henry Ford. 

Svartlamon 

Hvorfor kommer jeg trekkende med dette nå? Fordi jeg alltid kjører over Råholt når jeg skal til og fra Oslo. Der passerer jeg et byggefelt hvor også ferdige vegger heises på plass. En byggeplass der snekkerne er redusert til montører, til industriarbeidere i friluft. Det er rake motsetningen til Svartlamon i Trondhei,, der unge mennesker bygger seg gjenbrukshus til en overkommelig penge.

Det spirer og gror utenfor det konvensjonelle boligmarkedet. Alle kjenner til det byøkologiske prosjektet Svartlamon i Trondheim. Men et oppslag i Gudbrandsdølen 20. mars viser at også Lillehammer kommer etter.

Hvem skulle tro at dette en gang var et frodig jordbrukslandskap?

Hele vegger løftes på plass. Men lar disse husene seg reparere?

Opprinnelig var dette et jorde opparbeidet og kultivert gjennom generasjoner, et stykke kulturlandskap som fortalte om en tid før nærheten til Oslo sendte tomteprisene til værs. Nå er all matjord er skyflet vekk, vegetasjon fjernet og hele området er omkalfatret. Det er ingen spor igjen. Ingen verdens ting som forteller at du er her og ikke et hvilket som helst annet sted. Blir dette et rimelig og hyggelig boligområde for kommende beboere? Jeg tviler.

La seg inspirere

Men det finnes altså alternative måter å tenke på. Det byøkologiske prosjektet på Svartlamon i Trondheim er et eksempel, men det spirer og gror over hele landet. Jeg støter stadig oftere på dem som vil noe mer og noe annerledes, som setter spørsmål med vår tids evindelige bruk- og kastmetalitet og boligørknene som ofte heies frem av vekstkåte politikere. Folk jeg kunne lese om i avisen Gudbrandsdølen på Lillehammer sist lørdag.

Nordengen ble opprinnelig reist for knapper og glansbilder. Men etter 150 år var det knapt spor av råte. Taket var den store utfordringen i 2004, men huset er bygget for å kunne repareres og i 2021 ble dfet ikke dokumentert råte i det tatt. Hvordan ser husene på Råholt ut om 150 år?

Reparere

Nordengen er også reist med små midler. Her ble det bodd både kaldt og trangt, i perioder svært trangt og sikkert også svært kaldt. Likevel ble resultatet et annet. Økonomien og behovene skapte originale løsninger. Materialer var dyrt og alt som kunne brukes om igjen, ble brukt. Gjerne flere ganger. Bindingsverket er spinkelt, skogen skaffet isolasjonen, innvendig ble det kledd med materialer fra rivningshus, trolig fra Aadals Brug Jernstøberi og Mekaniske Værksted som brant en desemberdag i 1928.  Arkitekt var et fremmedord, men tradisjonen pekte på hvordan ting skulle se ut og bli.

To leiligheter

Nordengen ble innredet med to separate leiligheter i første etasje og to kvistværelser i andre etasje. I alle rom bodde det folk. Råloftet forble imidlertid uinnredet, sikkert i påvente av at behovet og anledningen skulle melde seg. Nøysomheten viser seg alle steder. 

Enkelte steder har jeg tre til fire ulike typer panel og mange slag listverk og gjenbrukte dører. Men huset ble  også bygget for å kunne repareres Med andre ord, bygget for å vare. En stokk kunne skiftes ut, en vindski byttes. De fleste var såpass selvhjulpene at vedlikeholdet kunne utføres med enkel redskap og litt håndverksferdighet. Selv på 1960-tallet var mange fremdeles ganske selvhjulpne når det kom til stykket.

Kjøkkenet i Nordengen ble innredet langt fra 1930-tallets idealer om et såkalt laboratoriekjøkken der husmorens skritt fra benk til komfyr ble telt og utredet.

Det unike

Har mangfoldet og tilfeldighetene preget dem som gjennom årene har bodd der? Absolutt! Dette huset har formet generasjoner av barn. Grønnfargen i kjøkkenet huskes og minnes gjennom hele livet. Det er skakt og det er skjevt, det er slurvete malt og mengder med spikerhull. Like fullt ble det et hjemsted. Og gulvene? Slitt av skobesparere og pluggstøvler. Spør en som husker barndommens bare føtter over kjøkkengulvet. Følelsen sitter fremdeles i, mange tiår etterpå.

Slitasjen på kjøkkengulvet kan ingen kopiere. Kvisten i materialene står igjen som kuler på gulvet. I dag kjennes det godt å gå på, men var motsatsen til 1930-tallets hygieniske linoleumsgulv. 

For fattig og rik

Og det er det som er hele forskjellen. Slik Henry Ford tjente seg rik på å produsere prikk like biler i et enormt antall, kan eiendomsspekulantene tilby nøye tilmålt lykke med enkelte tilvalgsmuligheter til ågerpris. Hus og leiligheter bygges ikke for langvarig bruk. Hjemmet reises ikke med tanke på kommende generasjoner og et livslangt opphold. Det bygges for og kunne skiftes ut om ikke lenge. Nye folk, nytt uttrykk.

Eiendomsutvikling, som det så vakkert heter, er noe av det mest lønnsomme du kan drive med. Jo mer du sparer på kvaliteten, på livsgleden, på overskuddet og og særpreget, jo mer velbeslått blir du.  

Jeg berget dette vinduet fra et rivningshus. Det bærer spor av og ha blitt gjenbrukt og modernisert. Spor etter den opprinnelige sprosseinndelingen er fremdeles synlige i rammen. Blyinnfatningen mp ha kommet i forbindelse med en modernisering i mellomkrigstiden.

Thomas Arthur Andresen er møbelsnekker i Stange og den som monterte panelet i oppløftet mot syd. Vakkert? Severdig? 

Det er den fellen vi ikke må havne i når vi nå står vi står på terskelen til sirkulærøkonomien. Vi må bygge hus som skal vare og glede, ikke bare vært enkle å demontere og gjenbruke stykkevis og delt. Et hus er rammen om livet.

Et hjem.