Gjennom ordene
Mye handler om bilder. Og tradisjonshåndverk er visuelt. Emilie Westli Andersen er på oppdrag i Nordengen.
Det var hun som ringte. – Hei, sa hun. – Jeg hører at du har et prosjekt her i Løten. Er det noe vi kan skrive om?
Klart det er det. Nordengen har alltid hatt et formidlingsaspekt ved seg. Magasinet Lev Landlig dekket istandsettingen i 2005-2006, historien om verandaene ble til et innslag i NRKs "Norge Rundt". Og nå? Vel, vi følger med i tiden og skriver om hele prosessen her inne.
Emilie
Hun heter Emilie Westli Andersen, bor i Løten og jobber deltid som journalist ved siden av studiene på Ås. Når jeg skriver dette det fremdeles mørkt ute. Avtalen er at vi skal treffes på Bøndernes Hus her i Løten sentrum kl. 10:00. Så skal vi kjøre sammen ut til Nordengen. Jeg liker den praten som går foran en reportasje. Det er slik jeg holder på selv også. En må liksom varme opp litt, nærme seg det egentlige temaet langsomt, plukke opp et og annet poeng før det hele starter. Det minner litt om å velge tog fremfor fly. Reisen går saktere og blir en del av opplevelsen.
Det går unna på notatblokken. Emile skriver, mens vi andre prater i veg.
"mittLøten"
Jeg googler "Mitt Løten". Det skrives egentlig "mittLøten.no" finner jeg ut. Det er en e-avis, men den ser fremdeles ut til å komme ut på papir en gang i blant. Tidligere het den Løtenavisa og går til alle husstander i Løten. Det er smart. Både at den er gratis og at den kommer ut i papirformat også. Vi glemmer altfor ofte at mange mennesker fremdeles ikke er på nettet eller har en egen e-postadresse. Mor på 85 år har aldri vært der, for eksempel. Ikke fordi hun er dum, men fordi den digitale verden aldri har appellert til henne. Hvorfor snakke med en maskin, når en kan prate direkte med folk? Og AquaVIT, bladet jeg selv er redaktør av, utkommer fremdeles med over 7000 eksemplarer i papiropplag. Vi finnes digitalt også, men det er papiret leserne sverger til. I alle fall foreløpig. Og bare for å avslutte forsvarstalen for papiret, jeg leser nyheter på nett, men Morgenbladet og den nynorske ukeavisen Dag og Tid kommer på døra hver fredag. Det er en deilig opplevelse å sette seg til med kaffekoppen fredag morgen. Dagen er fremdeles mørk, jeg slår på stålampen og blar raskt gjennom begge avisene. Så begynner jeg med yndlingsstoffet. I Dag og Tid er det matspalten til Siri Helle og i Morgenbladet arkitekturanmeldelsen til Gaute Brochmann. Det er folk som kan skrive og som har sine meningers mot.
Ingen soloppgang
Men altså, her sitter jeg på kontoret og hører det surkle i radiatoren. Det er fremdeles en halvtime igjen til avtalen vår. Yr.no sier det er 13 kuldegrader ute. Det blir ingen soloppgang i dag, skydekket siger innover Hedemarken og setter den blå hummelen på vent.
Daniel Ritter sitter på kne og forteller meg om hvor taket til slutt vil møte veggen. Kottet blir et soverom for dverger eller folk som liker å krabbe. Men fint blir det. Og varmt!
Stikkordene
Jeg sitter her i tussmørket og tenker gjennom hva jeg vil formidle. Betydningen av å bruke lokale håndverkere, viktigheten av fagkunnskap og erfaring, av å bruke folk som kjenner huset like godt som jeg selv, som kjenner håndverksteknikkene og materialbruken huset er reist med. Men også verdien av gamle hus generlt. Ikke bare hyggen og utseendet, men det faktum at de er bygget for å vare og for å reparere. Det er ingen som bygger metertykke kjellermurer lenger. Hva skulle det koste å tørrmure dette i dag? At vinduene mine har trevirke som fremdeles er hardt som bein og uten en råteskader. At Nordengen ikke bare er min eiendom, men også andres utsikt og minne. Dette huset er en del av Løtens kollektive hukommelse. Og noen kjenner til Løten fordi de har hørt om Nordengen.
Hvorfor velge naturmaterialer og tradisjonshåndverk? Jeg planlegger stikkordene mine og notrer "Hunton" på blokka.
Fremtidens hus
Og så må jeg sikkert si noe om hva det skal bli til og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg tygger på stikkordene mine: Varme, litt mer komfort, et hus som blir imøtekommende også vinterstid. Dessuten at jeg ikke vil male det nye panelet, men la det gråne og svi seg som før, og at den prosessen vil ta minst ti år. Vi får se hva det blir. Et par ord om sirkulærøkonomi bør også flettes inn. Og klimaskiftet vi står midt oppi og som ingen egentlig kjenner konsekvensene av. Nordengen er som en gamml og vis mann som stirrer inn i fremtiden.
Det er et rot. Jeg skulle ønske det var anderledes, men jeg har i det minste sluttet med alle unnskyldningene.
Huff, dette kontoret
Hun er mer enn presis. Jeg ser henne vandre utenfor bilen sin noen minutter før kl. 10:00 og løper ned, åpner døren og inviterer henne med opp til et overfylt kontor. Jeg har for lengst sluttet å unnskylde rotet. Det er som det er. Jeg er som jeg er.
Emilie kjører utover. Det er best slik. Jeg skravler og hun kjører.
På sykkel
Straks etter sitter vi bilen hennes. Vi prater om løst og fast mens vi legger de siste jordene bak oss og begynner på skogen. – Det er følelsen av ensomhet jeg liker, sier jeg. – Opplevelsen av en uendelighet, av tidløsheten. Det her jeg sykler om sommeren til og fra kontoret. Alltid den samme ruten, men likevel er det alltid noe nytt å oppleve, noe å legge merke til. Det er på disse turene at ord blir til setninger.
Hun sier hun jogger og har sett meg komme passe svett og andpusten forbi på sykkel. Vi er ikke så mange som sykler til jobben i Løten. De fleste bruker bil. Foreløpig.
Et fransk lås, en måte å skjøte bjelker på. Hvem gjør slikt i dag? Hvem kan slikt i dag? Altså en kommende severdighet i Nordengen.
Den nye tid
Nordengen ligger med tydelige stier mot huset. Vi kjører forbi og snur i innkjørselen til Åse og Lars Ivar. Så ruller vi sakte ned forbi huset og parkerer i innkjørselen.
Huset ligger badet i gråtoner, men det nye panelet lyser opp. Jeg forklarer hvorfor jeg har bestemt meg for ikke å male.
Det er en tungvint arbeidsplass. De siste meterne må du gå. Det må håndverkerne også. Frem og tilbake. Det er slik det skal være. Det er en del av det å nærme seg Nordengen. Emilie har nettopp fortalt at hun liker gamle hus bedre enn nye. Du er en representant for den nye tid, tenker jeg. Jeg sier det også.
Vi har kommet oss opp på loftet der Ole Magnus (til vesntre) og Daniel Ritter jobber med hvert sitt kott.
Ole Magnus
Vi går rundt huset og jeg legger ut om ytterpanelet som var der før og det vi har ersattet det med. Perlestaff, spesialhøvlet etter opprinnelig profil i tre bredder, malmet furu. Klippspiker. Isolasjon.
Et fransk lås, en måte å skjøte bjelker på. Hvem gjør slikt i dag? Hvem kan slikt i dag? Altså en kommende severdighet i Nordengen.
Den nye tid
Nordengen ligger med tydelige stier mot huset. Vi kjører forbi og snur i innkjørselen til Åse og Lars Ivar. Så ruller vi sakte ned forbi huset og parkerer i innkjørselen.
Huset ligger badet i gråtoner, men det nye panelet lyser opp. Jeg forklarer hvorfor jeg har bestemt meg for ikke å male.
Det er en tungvint arbeidsplass. De siste meterne må du gå. Det må håndverkerne også. Frem og tilbake. Det er slik det skal være. Det er en del av det å nærme seg Nordengen. Emilie har nettopp fortalt at hun liker gamle hus bedre enn nye. Du er en representant for den nye tid, tenker jeg. Jeg sier det også.
Vi har kommet oss opp på loftet der Ole Magnus (til vesntre) og Daniel Ritter jobber med hvert sitt kott.
Ole Magnus
Vi går rundt huset og jeg legger ut om ytterpanelet som var der før og det vi har ersattet det med. Perlestaff, spesialhøvlet etter opprinnelig profil i tre bredder, malmet furu. Klippspiker. Isolasjon.
Vi går inn, der venter Ole Magnus, Daniel og Sveinung. Ole Magnus forklarer hva han arbeider med, hvordan han nærmer seg oppgaven. Han og Daniel jobber med hvert sitt kott. Sveinung holder på ute. Det er kaldt, men mildere enn i går.
Ole Magnus lar seg ikke be to ganger når Emile spør hva han holder på med og hvorfor han gjør det. Han er fremdeles lærling hos Slettens Vøling AS.
Ole Magnus lar seg ikke be to ganger når Emile spør hva han holder på med og hvorfor han gjør det. Han er fremdeles lærling hos Slettens Vøling AS.
Notatene
Hun knipser bilder og noterer. Blyanten blir butt og byttes ut med en kulepennen. Den protesterer litt til å begynne med, den også. Ark etter ark fylles med notater og kloke ord. Sveinung forteller om Nordengen, om jobben og om valgene han gjør. At han har jobbet her før og at vi kjenner hverandre gjennom mange år.
Sveinung lukker øynene idet jeg fotograferer. Emilie er heldigere med sitt bilde, og det er det som teller.
Hun tar bilder og vil gjerne ha alle sammen med. Sveinung har allerede tenkt. Han vil at karene skal stille seg opp ved hushjørnet med det nye panelet. Med seg har han også viftevinduet som skal inn på loftet etter hvert. De stiller seg opp og Emile tar bilder. Fine bilder. Dette blir bra.
Tre karer og et vindu. Sveinung vi ha den nypanelte veggen som bakgrunn. Emile knipser. Det samme gjør jeg.
Ole Magnus spør når reportasjen kommer. Hun svarer at hun tror det blir i neste uke. Jeg lover å legge ut en lenke her inne. Det er fint med andres blikk på dette også.
Og ikke bare mine egne ord.
Hun knipser bilder og noterer. Blyanten blir butt og byttes ut med en kulepennen. Den protesterer litt til å begynne med, den også. Ark etter ark fylles med notater og kloke ord. Sveinung forteller om Nordengen, om jobben og om valgene han gjør. At han har jobbet her før og at vi kjenner hverandre gjennom mange år.
Sveinung lukker øynene idet jeg fotograferer. Emilie er heldigere med sitt bilde, og det er det som teller.
Hun tar bilder og vil gjerne ha alle sammen med. Sveinung har allerede tenkt. Han vil at karene skal stille seg opp ved hushjørnet med det nye panelet. Med seg har han også viftevinduet som skal inn på loftet etter hvert. De stiller seg opp og Emile tar bilder. Fine bilder. Dette blir bra.
Tre karer og et vindu. Sveinung vi ha den nypanelte veggen som bakgrunn. Emile knipser. Det samme gjør jeg.
Ole Magnus spør når reportasjen kommer. Hun svarer at hun tror det blir i neste uke. Jeg lover å legge ut en lenke her inne. Det er fint med andres blikk på dette også.
Og ikke bare mine egne ord.