Grønt, sa du?

Det tikket inn en melding nylig. En begeistret melding. En slik en som gjør at du trekker et lettelsens sukk. Grønnfargen vår var en fulltreffer. "Helt perfekt", sto det. Endelig. Det har ikke manglet på forsøk.

Per Anders Gjørslie fra Tradisjonsmaling i dyp konsentrasjon på gulvet i Bekken. Å treffe fargene krever ikke bare omfattende kunnskaper, men også tålmodighet. 

Du, så fin farge!

Det er slik det ofte er, ikke sant? Du har sett noe du liker et sted, tar med deg inntrykket hjem, lar det modne litt før du bestemmer deg for å velge det samme. Slik var det før, og slik er det nå. Bare se hvordan gråfargene vandrer over landet for tiden.

Maling

Før var maling dyrt, og noen farger var dyrere enn andre. Det kunne gå en generasjon eller to mellom hvert strøk. I Nordengen er det ikke godt å si når det første gang dukket opp et malingsspann, men det var uansett tynne strøk. Penselen ble nødet til det ytterste. Mye har jeg malt opp igjen i senere år, men kjøkkenet? Det er som det alltid har vært.

Kjøkkenet i Bekken. Original grønnfarge, men i flere nyanser, på vindusveggen.

Bekken i Stange

Denne gangen skal det handle om et annet prosjekt jeg er involvert i. Vi har fargesatt hele våningshuset på Bekken, også kalt Fjetrebekken, i Stange vestbygd. Særlig kjøkkenet har voldt oss besvær. Det er i dag slått sammen av to rom, kjøkken og kammers. Veggen var flyttet flere ganger, før vi fjernet den. Kammerset var ikke til noe og kjøkkenet var mørkt og lite. Men som ett rom er det blitt karslig. Funksjonelt, med vinduer i tre himmelretninger, god kjøkkenbenk og romslig gulvflate. Men, så var det altså dette med fargesettingen. 

Bekken i Stange vestbygd ligger vakkert til på bakkekammen. Arbeidene med å sette bygningene i stand etter antikvariske retningslinjer startet i januar 2019.

Fargeundersøkelser

Til grunn for valgene våre ligger bygningsantikvar Ragnar Kristensens fargeunderesøkelser. Han utarbeidet en omfattende rapport der vi (han) skrapte seg gjennom lagene for å kartlegge paletten i de enkelte rom. 

Bygningen er fra midten av 1700-tallet, en svalgangsbygning der tiden hadde stått stille siden 1950-tallet. Den ble fraflyttet så sent som på 70-tallet og er senere vedlikeholdt, men aldri modernisert. Lykkeligvis.

Blåfargen i stuerommet er saftig og livsglad. 

Stuerommet innenfor kjøkkenet har en saftig blåfarge. Fenomenal, spør du meg. Det er som å stige rett inn i himmelen en vakker solskinnsdag på Hedemarken. Men kjøkkenet? 

Det hadde vært grønt. I litt ulike nyanser. Vi prøvde oss frem, men traff  ikke, uansett hvor mange grønnfarger vi blandet. Vi, det er slett ikke meg i det hele tatt, men Per Anders Gjørslie i Furnes. Han er en mirakelmann når det gjelder å blande farger. Men selv han måtte gi tapt. Til å begynne med.

Kjøkkenet i Nordengen vender mot nord og vest.  

En kunsthistorikers blikk

Det var interiørkonsulent/kunsthistoriker Kathrine Lund som tok oss videre. Vi dro fra Bekken til Nordengen, mest for å kikke på huset, men også for å studere grønnfargen i kjøkkenet der. Det har stått urørt siden det ble malt rundt 1930. 

Grunneier Morten Nordstad og kunsthistoriker Kathtrine Lund diskuterer 1950-tallets fargesetting i svalgangen. Heftig, men Kathrine likte den godt. Vi andre er litt mer avmålte.

All slitasje, alle hull etter spiker og oppheng er bevart. Ikke på noen måte et praktisk kjøkken etter vår tids målestokk, men svært fotogent og veldig vart for dagslyset. Ingen steder i Nordengen faller lyset så fint inn av vinduene som akkurat i dette hjørnerommet mot nordvest.

Et nytt blikk på sakene gjør ofte susen. Kathrine Lund fra Oslo fant den grønnfargen vi lette etter. 

Kathrine tok bilder og mente at det var denne fargen vi skulle ha på Bekken også. Eieren selv, Morten Nordstad, var forsåvidt enig, men avventende. Med god grunn; farger gjengitt med mobilkamera kan være så mangt.

Så sendte vi bildene til Gjørslie som laget en base, et utgangspunkt basert på Lunds fotografi. Deretter dro vi opp i Nordengen for å justere, før han kunne dra hjem å blande malingen ferdig. 

Gjørslie laget en base etter et tilsendt fotografi av kjøkkenveggen i Nordengen. Men bildet viser at et slikt forelegg er langt fra virkelighetens veggfarge.

Første forsøk

Første forsøk ble sånn passe. Den var altfor blå i forhold til virkelighetens grønne kjøkkenvegg. Ikke håpløst, men den trengte en justering. Tones ned. Deretter gjorde han et nytt strøk, og deretter enda et forsøk. Så satt den. I alle fall denne ettermiddagen. Men hvordan ville grønnfargen oppleves i Bekken der lyset fra Mjøsa er anderledes enn fra skogen i Rokoberget?

Etter justering ligger vi langt nærmere.

Bare så det er sagt; grønne kjøkkener var ikke så uvanlig her over. Ofte tenker vi gamle kjøkkener som bondeblå, men det er en sannhet med modifikasjoner. Nyansene varierer, men grønnfargen var populær, om det så bare ble med ett strøk. . 

Det er ikke bare å male. Slik ser det ut når fagevalgene skal være tro mot historien i huset. 

Zygmundt

Hva skjedde så? Jeg leverte spannet med ferdig maling på Bekken og Zygmundt fra Wroclaw, som selv er maler av den gamle skolen, satte igang på kjøkkenet. Etter første strøk var Morten Nordstad begeistrert. Det var en fulltreffer, sa han. Den hamler opp med blåfargen i stua innenfor. Den takler lyset og rommets avlange form.Har jeg bilde av resultatet? Ikke enda, men jeg skal legge det inn senere. Det blir rett og slett ganske knæsjent. Fargesetting av innredningen gjenstår. Gulvet også. Men vi er på veg og over kneika.

Zygmundt har tilbrakt mange måneder i Bekken med å skarpe, pusse, sparkle og male. 

Den røde tråden

Og hva er den røde tråden i en slik historie?

Har du fremdeles en vegg med original fargesetting eller tapet, så ta vare på den, eller i det minste litt av den. Noen har tenkt farger før deg. I Nordengen var det vel først og fremst utvalget av fargepigmeneter hos maleren som bestemte rommenes fargesetting. Men også den gang var noen farger mer populære enn andre, selv om økonomien nok var like utslagsgivende. 

Slitasjen er tydelig på veggen ved komfyren. 

Det tynne strøket

Hos meg hadde rommene opprinnelig bare fått dette ene, uttynnede strøket med maling. Men det er slik det var. Hvor mye skulle en egentlig unne seg når tidene var trange?  Og raskt måtte det også gå. Linoljemaling tørket langsomt og hvor enkelt var det og hanskes med nymalte gulv og vegger når en bodde på to rom og det var et evig renn av unger ut og inn? Hvor lenge kunne la være å trå på kjøkkengulvet når det var der vedkomfyren sto? 

Å hamle opp med blåfargen i stuerommet, skal litt til.

Fra Løten til Stange

Ideer vandrer. Med denne historien knyttes Bekken i Stange til Nordengen i Løten. To kjøkkener med helt ulike forutsetninger, ulik beliggenhet og historie blir til én fortelling.

Og det bare på grunn av noen slitte, gamle vegger. 

På vei mot et resultat.