Å dyrke sin hage

Den 16. februar begynner det å tine underfra. Det var bestemor som sa det. Hun var en uutømmelig kilde av livsvisdom og munnhell. Jeg aner ikke hvor hun hadde det fra.

Og kanskje hadde hun rett. I alle fall er det blitt mildere. Færre kuldegrader, men mer tåke. Veien fra Hamar over Ilseng til Løten var temmelig grå i dag morges. Og glatt.

Men altså, det er likevel en slags vår i luften og det skaper  både forventning og lengsel. Du kan høre det på fuglesangen og du kan se se det på granbaret. Det er en friskere lød i både sangen og barnålene. 

Spede spirer

Hagebrukere har allerede begynt å tenke frø og planter. Jeg er av dem som så gjerne skulle ha sådd og plantet ut, men i praksis får jeg det aldri til. Det visner eller blir strantete. Og selv når jeg er i rute og resultatene ikke ser helgale ut, får jeg det likevel ikke ned i jorda. Det er akkurat som potetene jeg legger til groing. De blir liggende til det ikke er mer igjen av dem. Men det jeg gjør i stedet, er å fotografere hagen fra tidlig vår til sen høst. Fotfølger den med kamera. Også det er en måte og bli kjent med Nordengen på, med huset og med plantene.

Ved påsketider

Det starter forholdsvis tidlig. Vanligvis flytter jeg inn ved påsketider. Den første dagen er fæl. Uansett hva jeg gjorde av forberedelser høsten før, er det et tiltak å skritte inn over terskelen og sette fra seg veska. Jeg mister motet av alt som ser vissent og skittent ut, livløst og forlatt. 

Det er som å gå inn i et hus der eieren døde for at halvt år siden. Det er bare én ting som gjelder; ta fatt. Fyre opp, vaske rundt i kjøkken og kammers, rake den utsikten jeg har fra vinduene og aller helst også få brent rasket fra ifjor. Det ligger alltid en haug og venter.

Akkurat slik som den første snøen alltid er velkommen og er en begivenhet, så er også den siste snøen  det samme. Det er som et vårbilde av Gerhard Munthe når de skittengule gresstustene blir stadig flere og skinner gjennom snødekket. 

Mens snøen forsvinner i solbakkene, begynner blomsterløken å vise seg. Først ut er snøklokkene. Jeg har gitt opp tulipaner, men har rikelig med påskeliljer, scilla, snøklokker og krokus. Krokus, scilla og snøklokker sprer seg, mens påskeliljene må fornyes med jevne mellomrom. Forbildet, eller kanskje jeg heller skal kalle det drømmen, er engelske hager der påskeliljene brer seg som tepper inn mellom trærne. Men jeg kommer aldri dit. De dør langsomt, gir opp, takker for seg. Men det er helt greit. 

Å sette ned løk betyr gjerne at jeg også får lukt den flekken jeg setter dem ned i. Og lukingen tar aldri slutt.

Mai-juni

Så kommer månedskiftet mai-juni. Det er da det virkelig er vakkert der. – Du må komme i overgangen mai-juni kan jeg si til folk. Da er hagen over seg av begeistring. Rosene er på tur, knoppurten er så blå, så blå, du aner irisene og har våren ellers vært kald, er det fremdeles både kirsebærblomstring og påskeliljer samtidig som epletrærne er fulle av knopper og kanskje også er sprunget ut. 

Systematisk har jeg plantet prestegårdsroser gjennom alle år. De blomstrer kort, men hektisk.Over år vokser de seg store og utvikler en personlighet. Hagen er et hav av roser i juni. Når du går fra bilen mot huset, vandrer du gjennom en skog av kirsebærtrær og rosegrener.

Det er dette som gjør Nordengen til Nordengen. At du kan gå ut i hagen hele året og alltid oppdage noe nytt. Grener med barfrost og snø om vinteren, en knopp i emning om våren.

De hvite nettene

Men aller best er den lyse juninatten. Da kan du nesten høre at hagen puster. At den lever, selv når alt annet sover. 

Midt i natten kan jeg sette meg i lysthuset og se mot solrenningen i øst. Det er bare en smal stripe, vår og høst, men midt på sommeren blir det aldri mørkt og sollyset farger horisonten selv når det er det er på det mørksete. Så kan det gå en halvtime eller så, så stiger solen opp. Inne i lysthuset kaster spilene skygger innover på gulvet, men utenfor åpner blomstene seg og dagen våkner langsomt til liv. 

Det er de hvite nettene her i Norden folk fra hele verden  kommer for å oppleve. Det er den kunstnerne aldri har fått nok av. Av alt jeg har kjært, er det kanskje den jeg ville ha savnet aller mest. At folk styrter av sted til sydligere breddegrader på denne tiden av året, har jeg aldri forstått.  

Benker

Rundt omkring i hagen har jeg satt ut benker. Noen egner seg best om morgenen, andre på formiddagen eller ettermiddagen, men til slutt ender du alltid opp på en veranda der du tar imot de siste rester av dagen, hører innsektene surre og ellers ser hagen gå til ro. Men det som er så rart, er at det nettopp er da gressløken trer frem fra alt det grønne. Hele dagen ser du den knapt, men i skumringen tar den scenen som den selvfølgeligste ting i verden.

Fortellinger

Men så er det dette med historier da. En ting er at plantene ofte kommer et sted fra. At en gjest har tatt med seg en staude, eller at jeg selv har hentet med meg en og annen. Av slikt blir det fortellinger. Historier om folk jeg kjenner, om venner og bekjente, om levende og døde, om den som kom og ble og de som gikk videre. 

Lysthus

Det samme gjelder egentlig lysthuset fra Tangen også. Sveinung og arbeidslaget hans kopierte det til meg for noen år siden. Det var en venn fra Tangen som sendte meg et fotografi av originalen i foreldrenes hage. Et gammelt spilelysthus, ganske typisk for Hedemarken i ti-årene rundt 1900. 

Sveinung målte det opp og kopierte det. Det var mye arbeid. Langt mer enn vi begge hadde forestilt oss. Mer enn 220 meter med spiler gikk med. Men konstruksjonen er genial og gir svale dager, selv når sommervarmen er intens. 

Det lille ekstra

Men vi kunne liksom ikke la det være med bare å kopiere. Vi måtte føye noe til. Noe som var vårt eget.  Ole Magnus dreide kulen på toppen av taket, Anne Louise Gjør forgylte den med bladgull og Arne Aasen beslo taket med zink og klippet til den lille tungekanten i dråpefallet.

Det var en prosess, men også en glede som ble større, jo flere som ble involvert.. Som det meste annet i Nordengen er også lysthuset et resulat av flere menneskers arbeid og ideer.

Så kommer høsten

Til slutt kommer høsten med alt sitt bladfall, sine korte dager og mørke kvelder. Hus og hage går i dvale. Det roer seg. Det er da vi begynner å vente på det første snøfallet, klippe ned og rydde hagen. Det er da  benker skal vaskes og stues vekk til neste vår. 

At minnene fra den ene sommeren blander seg med dem fra årene før, spiller ingen rolle. Nordengen handler uansett om mennesker. Kanskje er det derfor at Nordengen er et elsket sted. Et hus med mange venner. 

Ikke alle hus har det.