Verdivurderingen

Det var slik Nordengen så ut høsten 2004. 

Et stillferdig hus langs en bygdevei i gryende forfall. En gjengrodd hage, men med en eventyrlig utsikt. Og laftingen var upåklagelig. Vinduene var heller ikke noe å si noe på. Men taket måtte tas. Lekkasjene var allerede påtrengende. Det hastet. Det var ett og annet ellers også, men det var jo ikke ugjørlig.

 Det finnes mange slike hus i Norges land. 

Jeg berget det. Men får jeg lønn for strevet? Hva er verdien av spesialhøvlet perlestaffpanel i tre bredder? Malmet furu. Klippspiker? Har også autentisiteten en pris? Eller tradisjonshåndverket? Hva tenker en eiendomsmegler om beliggenheten, om mørket, om stillheten, den snøsikre vinteren, utsikten og dyrelivet? Ingen av delene er en selvfølge lenger. 

Det får jeg svar på i morgen. Da kommer eiendomsmegler Terje Hoelseth fra EiendomsMegler1 på Hamar til Nordengen. Anlegget har ikke vært verdivurdert siden jeg kjøpte det i 2004. Da beløp taksten seg til NOK 250 000. Tilslaget ble høyere enn taksten, men likevel; hva trekker egentlig opp og hva trekker ned ved vurderingen av et slikt hus på bygda?

Og hva ville distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland tenkt om dette huset i 2004? Og hva tenker hun nå? Ville det funnet nåde for hennes strenge blikk?