Verden av i går

 

"Min person har ikke så stor betydning at jeg noen gang har vært fristet til å fortelle min livshistorie", skriver østerrikeren Stefan Zweig. Ordene ble nedtegnet i landflyktighet. 

"Verden av i går" utkom første gang på norsk i 1948, og senere en rekke ganger. Min utgave er fra 2012, et frieksemplar som allerede var godt lest før den kom i mine hender. Jeg fikk den av en venn.

Den kan oppfattes mange måter, men jeg ser på den som en blanding av en minnebok og et testamente, et rop om og bli sette og hørt. I 1940 var det fremdeles lite som tydet på at det nazistiske Tyskland ikke skulle lykkes. 

Som så mange andre var Zweig drevet i landflyktighet. Han satt i Brasil, på den andre siden av kloden, og mange av hans venner og samtidige var enten døde, arrestert eller levde fra hånd til munn som flyktninger i et fremmed land. Det var vitenskapsfolk, skuespillere, forfattere, avisfolk, eksilpolitikere og kunstnere. Kjente mennesker hvis navn en gang hadde betydd noe, men nå som opplevde at deres verdi var satt til null. Ikke bare var de truet på livet, men også av et villet, kollektivt hukommelsestap i det landet de forlot. Deres bøker ble brent, kunsten ble forbudt og destruert, deres eiendom beslaglagt og solgt. 

Hans beskrivelser av Wien, men særlig Paris, minner meg litt Hamarkrøniken. Selv om den er langt mindre av omfang, langt enklere forfattet og hjemmehørende i en annen tid, handler den likevel om lengsel og savn, om det som en gang hadde vært, om en levende kaupang forgylt av en tro som ikke lenger var gjeldene,. Snarere forbudt og forfulgt. Hvem som skrev den, er ikke godt å si.

Har dette strengt tatt noe med Nordengen å gjøre? Ja, det har det. Nordengen er som et menneskeliv fullt av lyter og skjevheter, av sannheter, drømmer og gammel skam. Nordengen er spor av levd liv. Det er dette som gjør huset til et elsket sted.

Jeg ser, ofte til min store sorg, at gamle hus og leiligheter ribbes når nye eiere overtar. Paneler og dører, vinduer og hele rom røskes ut og sendes avgårde i en kontainer. Det minner om en systematisk utrenskning lik den hele mionoriteter og folkegrupper er blitt forfulgt og eliminert i andre sammenhenger. Alle spor etter mennesker fra en annen tid, med andre forutsetninger er borte. Og fortellingene med dem. Tilbake står et hus med blanke ark, fremmedgjort for seg selv og alt rundt seg.

Mer enn en gang har jeg sagt at vegger og tak i Nordengen har sett og hørt alt før. Det er derfor det er godt å være der. Huset vet at et menneskeliv ikke lar seg plassere i bokser og at vår stund på jorden sjelden følger den strake vei. Det er dette som gjør gamle og tilfredse hus så kloke.

Så hvorfor drepe dem da?