Tidlig en onsdag morgen
Neida, så mye morgenstemning er det ikke, men dagen gryr fremdeles når jeg kjører østover fra Løten sentrum mot Rokoberget. Gjennom skogen der snøen henger tungt på trærne.
Med jevne mellomrom kommer det sms om at det er strømbrudd i Vestre Skogbygdveg. Det skjedde også i morges. Det spiller ingen rolle. Det er nesten så jeg liker det. Det forteller meg at jeg ikke er byen og at jeg her er tettere på naturen, på elementene, på det som gjør livet rikere og mer variert. Jeg liker overraskelser, også dem tar meg litt på senga.
Veien er slik den ofte er her i barskogbeltet. Lange, rette strekninger der uendeligheten viser seg som åskammer i det fjerne. Så er det en sving før neste lange strekning. Når jeg kjører utover gjennom jordbrukslandskapet passerer jeg de siste gårdene før skogen. Grensen mellom skog og land er nesten snorrett og den begynner rett før Veakrysset. Deretter fortsetter veien helt frem til saga. Du passerer noen hus. De der, tenker jeg, de der er slike som meg. Det er folk som må ha skogen innpå seg. Folk som ikke får fred sjelen før de kjenner lukten av barnåler.
Deretter kommer det flere hus, noen gårdsbruk og enda litt mer skog, flere hus og til slutt en bakketopp før campingplassen. Da er jeg nesten fremme. Men bare nesten. For jeg må over brua først. Der, midt på, kaster jeg et blikk ut til venstre. Brua er der hvor alle sorger og bekymringer blir liggende igjen. Ofte kan du se mennesker stå der i solnedgangen, i regnvær, ved morgengry, med og uten kamera. Noen alene, noen i samling. Mange fisker. Ofte uten resultat.
Etter brua venter et annet liv. Helt sant. Det er slik det virker. Og følelsen av uendelighet er total.
Jeg skal ha møte med Sveinung Sletten, tradisjonshåndverkeren jeg har kjent siden vi begge gikk på etablererkurs i 2007. Ganske overbevisende sa jeg til ham den gang at han måtte starte for seg selv. At om han slo seg med på kurset, kunne han tenke over saken imens. Det var gratis og helt uforpliktende. Han fullførte kurset, sa opp den faste jobben sin og kastet seg ut i det. Jeg sa sikkert at det handlet om frihet, den gangen også. Herre i eget hus. Jeg gjorde det samme.
Siden har vi samarbeidet. Han har gjort snekkerarbeid i Nordengen for meg og vi har tatt oppdrag sammen. Nå er vi på nytt i gang Nordengen. Min sutring om mørke, kulde og mus i de sene høstmånedene har vært like årviss som trekkfuglenes reise mot syden.
Det snør fremdeles mens jeg kjører oppover bakken. Værmeldingen har spådd regn i løpet av dagen, men foreløpig biter kuldegradene seg fast. Snart ser jeg huset. Først på avstand, deretter tettere på. Tre karer jobber på stillaset. Sveinung er en av dem. De andre skal jeg presentere etter hvert.
Med jevne mellomrom kommer det sms om at det er strømbrudd i Vestre Skogbygdveg. Det skjedde også i morges. Det spiller ingen rolle. Det er nesten så jeg liker det. Det forteller meg at jeg ikke er byen og at jeg her er tettere på naturen, på elementene, på det som gjør livet rikere og mer variert. Jeg liker overraskelser, også dem tar meg litt på senga.
Veien er slik den ofte er her i barskogbeltet. Lange, rette strekninger der uendeligheten viser seg som åskammer i det fjerne. Så er det en sving før neste lange strekning. Når jeg kjører utover gjennom jordbrukslandskapet passerer jeg de siste gårdene før skogen. Grensen mellom skog og land er nesten snorrett og den begynner rett før Veakrysset. Deretter fortsetter veien helt frem til saga. Du passerer noen hus. De der, tenker jeg, de der er slike som meg. Det er folk som må ha skogen innpå seg. Folk som ikke får fred sjelen før de kjenner lukten av barnåler.
Deretter kommer det flere hus, noen gårdsbruk og enda litt mer skog, flere hus og til slutt en bakketopp før campingplassen. Da er jeg nesten fremme. Men bare nesten. For jeg må over brua først. Der, midt på, kaster jeg et blikk ut til venstre. Brua er der hvor alle sorger og bekymringer blir liggende igjen. Ofte kan du se mennesker stå der i solnedgangen, i regnvær, ved morgengry, med og uten kamera. Noen alene, noen i samling. Mange fisker. Ofte uten resultat.
Etter brua venter et annet liv. Helt sant. Det er slik det virker. Og følelsen av uendelighet er total.
Jeg skal ha møte med Sveinung Sletten, tradisjonshåndverkeren jeg har kjent siden vi begge gikk på etablererkurs i 2007. Ganske overbevisende sa jeg til ham den gang at han måtte starte for seg selv. At om han slo seg med på kurset, kunne han tenke over saken imens. Det var gratis og helt uforpliktende. Han fullførte kurset, sa opp den faste jobben sin og kastet seg ut i det. Jeg sa sikkert at det handlet om frihet, den gangen også. Herre i eget hus. Jeg gjorde det samme.
Siden har vi samarbeidet. Han har gjort snekkerarbeid i Nordengen for meg og vi har tatt oppdrag sammen. Nå er vi på nytt i gang Nordengen. Min sutring om mørke, kulde og mus i de sene høstmånedene har vært like årviss som trekkfuglenes reise mot syden.
Det snør fremdeles mens jeg kjører oppover bakken. Værmeldingen har spådd regn i løpet av dagen, men foreløpig biter kuldegradene seg fast. Snart ser jeg huset. Først på avstand, deretter tettere på. Tre karer jobber på stillaset. Sveinung er en av dem. De andre skal jeg presentere etter hvert.