Men hvem er du egentlig, Sjur Harby?
Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg famler og tenker at jeg er som en gammel hage full av viltvoksende vekster. Gamle trær med knoppskyting, hardføre stauder og løvetann som ikke lar seg kue. Jeg retter spørsmålet tilbake til henne. Hun har kjent meg siden 2007. – Så Ann, hvem er jeg egentlig? Sier jeg. Og jeg må si; dette er flatterende lesning.
– Ingen enkel oppgave, svarer hun. Det er en mandag morgen i begynnelsen av januar. – Du lever, du puster, du er det du snakker. Dessuten er du kreativ, jeg vil nesten forsterke det med å føye til et «veldig». Veldig kreativ. Samtidig er du morsom og sjarmerende og svært hyggelig å jobbe sammen med.
Selv om det har et skjær av falsk beskjedenhetet ved seg, må jeg likevel si at jeg nesten ikke tørr gjenfortelle dette. Samtidig er jeg jo enig. Jeg synes selv jeg er ganske morsom å være sammen med når jeg ikke prater for mye. Men på Hedemarken er for mye prat vanligvis ikke regnet for å være et problem. Og et sted har jeg det fra, bestefaren min på morsiden skal ha vært en tørrvittig mann. En mann hvis kommentarer fremdeles huskes og gjenfortelles 50 år etter at han døde i 1970. I tillegg hadde han store ører. Skikkelige kålblader. De har jeg ikke arvet.
Ann fortsetter: – Men til tross for at du hele tiden har mange ting i hodet, klarer du å sjonglere de ulike ballene du har i lufta. Og kanskje enda viktigere; du kaster de ballene som ikke fungerer. Det er den mest verdifulle egenskapen når ideene står i kø. Du både sorterer og administrerer dem raskt.
Selv vil jeg si at jeg er temmelig preget av arv og miljø. Av utdannelse er jeg arkeolog, men kaller meg heller kulturhistoriker og driver i dag firmaet Disen Kolonial. Jeg er 57 år, står med en fot i Oslo og en annen i Løten. Jeg har et mangfoldig liv både bak meg og i dag. Dessuten liker jeg folk. Hyggelige, velmenende mennesker, vel å merke.